I Femundsmarka i sommer er det et skikkelig angrep av lauvmakk, eller bjørkmåler, som er det offisielle navnet på denne lille sommerfugllarven.

Det er ikke bare i Femundsmarka den angriper, men i store områder av Sør-Trøndelag og nord i Hedmark. Larven er grådig og tygger i seg det som er av bjørkeløv oppe i fjellbjørkeskogen.


Flere steder står skogen nærmest svart. Verst var det inne ved Rønsjøen synes jeg. Der var svært mye av fjellbjørkeskogen nesten bladløs.


Bjørka kan overleve et angrep et år og komme tilbake i relativt god form året etter, men angripes bjørka to, eller flere år på rad, da har den lite å stille opp med. Bjørka vil dø.


Jeg ble fortalt i sommer at områder i Femundsmarka er angrepet for andre året på rad. Da kan det altså se mørkt ut for bjørka i disse områdene.

Noen steder i Femundsmarka var det så store mengder at jeg måtte riste anorakken og plukke av meg larver etter å ha gått gjennom bjørkekratt. På bakken kunne det krele med larver.


Noen som nok setter pris på disse larvene i sommer, er alle insekteterne og larveeterne. Fugler spesielt vil jeg tro.


På Nordkalotten har det vært store angrep av denne sommerfugllarven i mange år. Store områder av bjørkeskogen der nord er død. Jeg så resultater av det da jeg var nordpå i 2014.

Hva som er årsaken til disse store angrepene er vel litt uvisst, men mulig er det endringer i klimaet som kan spille en rolle og som gir målerne større fortrinn i perioder.

Klikk på bildene for større versjon!

Kilder: Forkning.no, Wikipedia

Med beina høyt i sofaen hjemme etter rundt to mil ned fra fjellet i dag kan jeg se tilbake på 17 dager på Hardangervidda vest i sommer. En fantastisk fin tur!

Her skal du få en liten smakebit på turen der jeg hadde allslags vær, brøt kilosgrensen på fjellørret og møtte fantastisk hyggelige mennesker på min vei og tilbrakte også flere dager sammen med noen av disse.

Et svært bilderikt blogginnlegg kommer seinere i sommer.

Femundsmarka sto ikke på turplanen min i år, men plutselig var jeg tilbake der inne i herligheten denne sommeren også. En flott rundtur rundt Stor-Svuku ble det.

Da Nordkalottplanene mine, bokstavelig talt nesten, ble lagt på is denne sommeren, ja så måtte jeg finne fram alternativlista. Hardangervidda skulle da bli sommerens store tureventyr. Det meste av sommeren skulle tilbringes der i ulike områder, bl.a. tur i Vikbekkfjellet.

Ikke alt går som planlagt som vanlig. Ikke noe nytt det. Da jeg satt ved Olavsbuvatnet sist i juni og skuet utover isen der, ja så dukket isfrie Femundsmarka raskt opp på lista igjen. Utålmodigheten etter å komme meg videre på tur og ikke sitte å vente på issmeltingen på Hardangervidda gav meg endel titalls ekstra kjøremil i bil. Men hva gjør vel det når vi snakker om selveste Femundsmarka.

Det går unna nedover Hallingdal og videre østover. Jeg vil ha en litt annen inngang i år i Femundsmarka enn de siste årene og bestemmer meg for å ta båten fra Elgå i morgen. Da trenger jeg overnatting. Fra Hønefoss ringer jeg Femundtunet helt sør ved Femunden. Der har jeg ikke vært før. Joda, jeg er hjertelig velkommen. Ledig hotellrom har de til meg der med utsikt over Femunden, Norges vakreste innsjø.


En stopp i Elverum for siste mathandel til turen og så bærer det i full fart oppover i Trysil og langs Trysilelva. Jeg er framme rundt sju på Femundtunet og blir tatt godt imot.

På kvelden blir jeg kjent med Arild som driver Femundtunet og får en masse gode tips og råd fra han. Lokalkjent friluftsmann er han, og han både jakter og fisker i området. God mat diskes det også opp med og Arild serverer indrefilet av reinsdyr. Fantastisk godt!


Elgkarbonader og speilegg til frokost. Deilig, kraftig kost. Etter utsjekk og farvel til Arild og Femundtunet bærer det nordover til Elgå.


Det blir et par bråstopper på grusveien til Elgå. Store reinflokker er samlet på og langs veien der de slikker salt som er brukt for å binde grusen. Området her er det sørligste, samiske (sørsamiske) reindriftsområdet i Norge. Dette er eksotisk for oss som kommer langveisfra.


Jeg må innom butikken på Elgå etter fiskekort. Det er fort gjort, men jeg oppdager seinere og for sent, at jeg har fått fiskekortet for Engerdal og ikke for hele nasjonalparken som jeg ba om. Da kan jeg ikke krysse Røa i år.

Sekken pakkes på parkeringsplassen på Elgå og her er det langt, langt billigere å parkere enn erfaringen gjort tidligere i sommer.


Ventingen på båten, Fæmund II, er ikke ille i det finværet som oppvises over Femunden i dag. Solkremen kan benyttes. Jeg har med hele faktor 30(!) på tur i sommer. Det bør vel hindre det verste tenker jeg.

Sekken er pakket for inntil 14 dager, men jeg antar ikke mer enn max ti tenker jeg der jeg sitter og venter på båten. Jeg vil av på Haugen og starte turen på Røvolfjellet. Derfra er det mer usikkert hvor ruta legges. Denne turen er svært lite planlagt når det gjelder ruta, men jeg fikk noen spennende tips av Arild på Femundtunet som jeg kanskje vil sjekke ut. En rundtur vil jeg uansett satse på og kanskje også inn i områder jeg ikke har vært før i Femundsmarka. Det er alltid litt spennende.


Det er ikke mange passasjerer med fra Elgå i dag da båten legger ut halv ett. Nye fjes i mannskapet ser jeg. Ny kaptein er også på plass, selv om gamlekapteinen også er med ennå.


Det er finfin service ombord og nytt av året er at båten har fått sitt eget lokale øl fra Røros Bryggeri. Fantastisk godt er det og jeg rekker flere(!) flasker før min avgang på Haugen.


Nesten litt småbrisen er jeg i land og legger i vei oppover fra brygga. Det tegner til en herlig ettermiddag og kveld på Røvolfjellet der oppe.




Det går radig unna oppover stien fra Haugen. Det er noen år siden sist jeg gikk opp her. Artig å ta denne ruta inn i marka igjen. Stien er lettgått og fin og det trengs ingen pauser oppover. Formen er blitt virkelig god etter turene til nå denne sesongen.



Det er alltid stas å runde over høyden og se ned mot Røvoltjønnan og det største av disse nærmest. Jeg håper plassen ytterst på neset der nede er ledig. Der hadde jeg fin camp siste dagen i 2015 som var en fantastisk fin tur.

Det er en østlig, fin bris som møter meg nede ved vannet. Det er flere som camper her oppe ser jeg. Er det ledig ute på neset, ja så er jeg godt synlig for mange camper rundt vannet. Det får så være.


I det jeg runder den innerste vika ser jeg en kar som tydelig har fisk på. I det jeg nærmer meg så får jeg det bekreftet av et stort smil. Joda, her er det virkelig fin fisk i andre enden av snøret. Jeg spør om jeg kan få ta bilder av det hele og det er greit, svarer fiskeren.

Jeg får øye på fisken i vannet der den kjører fram og tilbake få meter fra land. Det er jo kilosfisk du har på der jo, nærmest roper jeg til karen. Skikkelig julegris er den!


Snart har han den inne ved land, men håv har han ikke her. Du får ta "monsengrepet" på'n sier jeg. Klem til over hodet på den og løft på land. Det går strålende!


Nå er det tid å hilse på fiskeren også. John heter han og er fra Vestfold og på tur her med hunden og skal bli så lenge maten varer. Han har flere turer bak seg i Femundsmarka, men dette er den absolutt største røya han har fått her inne forteller han smilende.

Vi veier røya hans på digitalvekta jeg har med og displayet viser 1045 gram. Det er kilosfisk godt som noen det! Gratulerer John!


Jeg forteller at jeg skriver litt på nett og spør pent om jeg kan få bruke bildene av han på bloggen. Det er i orden. Han har ikke kamera med seg, så jeg fikser bilder for han (de får du på minnepenn i posten seinere i sommer, John). Takk for en hyggelig opplevelse og hyggelig prat!

Ytterst på neset finner jeg den fine teltplassen ledig. Her er det også bittelitt le for østavinden. Jeg får fort opp teltet for det kan jo være fiskebett på gang når røya tok sluken til John for litt siden. Teltet er reist rundt fire og like etter er jeg i vannkanten med stanga.


Neida, noen fiskebett er det langtfra å kjenne. Ikke ser jeg noen fisk heller. Det blir real turmat til middag i kveldingen.

Litt seinere ser jeg en kjent figur som kommer joggende(!) på motsatt side av vika. Han der kjenner jeg jo! Det er Tore Stengrundet, oppsynsmann i Engerdal statsallmenning som er ute på inspeksjonsrunden.

Jeg har hatt litt kontakt med ham tidligere i sommer og da fortalte jeg at jeg ikke kom til Femundsmarka i sommer og jeg ser han stusser litt da han ser at det er jeg som sitter utenfor teltet da han kommer joggende utover på neset.

Vi får en hyggelig prat over kaffekoppen og jeg får også flere fine tips av Tore som jeg tar med meg videre på turen. Takk for nok et trivelig møte i marka, Tore.


Det er en fin kveld her oppe på Røvolfjellet og jeg blir sittende lenge utenfor teltet. Det er noen vak langs land like nedenfor teltet ser jeg, men noe stort er det nok ikke. Likevel fristes jeg til å prøve den lille fluestanga som er med på sekken. Jaggu blir det ikke en liten tass på en Streaking Caddis.

Jeg våkner til finvær, men mer vind. Vinden har forøvrig forfulgt meg i hele sommer, så er det sagt. Det er heldigvis ikke så kaldt så det blir i lette klær jeg legger i vei. Jeg vil besøke Vassviktjønna igjen. Der har jeg nemlig noe ugjort.

Jeg treffer en hyggelig trønder som er kommet opp på neset i natt og slått opp teltet og jeg får sagt hade til John som også har stått opp.


Det blir stopp i østenden av Abbortjønna. Her er det også litt le for østavinden. Jeg må alltid ha noen kast her for uti der går det veldig pen fisk vet jeg. Frank mistet kilosfisk her i vannet i fjor. Kanskje dumt å rippe opp i det igjen, tenker jeg. Du får ha meg unnskyldt, Frank!


Uten resultat i Abbortjønna legger jeg kursen ned mot Skogtjønna. Jeg ser et telt på den fine teltplassen på nordbredden, men ser ingen der. Går derfor litt nærmere utoset og tar noen kast med stanga der. Det blir ikke mange kast i vinden, men da er de gjort. Man kan jo ikke gå forbi Skogtjønna uten å ha gjort nettopp det.


Før utoset i Skogtjønna tar jeg av stien og legger i vei nedover retning Vassviktjønna langs bekken fra Skogtjønna. Det er ikke lange biten ned. En liten kilometer bare.

Innerst i Vassviktjønna er det en fin campplass jeg benyttet sist i 2015. Da mistet jeg nemlig en finfin røye i tjønnet der. Som jeg også gjorde i 2012. Vassviktjønnrøyene leder altså 2-0 på meg. Jeg må gjøre noe med det der. Resultatet kan jo ikke stå slik for alltid.


Campplassen er ledig og masse ved er det også der. Takk for det! Teltet er snart oppe, ja før 12 faktisk. Det er jo ikke mange kilometerne hit fra Røvoltjønnan egentlig.

Her nede i skogen er heller ikke vinden noe større problem, men akkurat fin nok til å holde insektene borte. Perfekt egentlig da.

Jeg har tidligere gjort erfaring med at bunnduken i teltet ikke tåler barnåler som man jo finner fullt av her, naturlig nok. Jeg har noen lappinger med gaffatape som nettopp beviser det. Med oppblåsbart liggeunderlag også så kan det bli kjedelige opplevelser av slikt.


Fjellduken som med en feil faktisk ble med på denne turen blir redningen med tanke på barnålfaren. Duken legger jeg over bunnduken i teltet som ekstra beskyttelse for liggeunderlaget. At fjellduken ble med og ikke en tarp oppdaget jeg på båten. Jeg har normalt ikke fjellduk med i Femundsmarka, men en tarp som er mer praktisk i skoglendet i marka. Heldigvis savnet jeg ikke tarpen så mye på denne turen. Fjellduken kom jo også i praktisk bruk.

Etter at leiren er klargjort rigger jeg til den lille stanga, nifoteren. Jeg fisker normalt med en Speedmaster 10-fots stang til fjellfisket, men i tjønnet her vil jeg prøve den lille med lettere snelle og tynnere snøre. Den er suveren med det oppsettet, den stanga.


Med røyesluken på, Sølvkroken Spesial Classic 42, den med røde og hvite øyne, så starter jeg med første kastet rett nedenfor campen. Jeg avfisker hele vika fra grunt til dypt vann. Ingenting. Noen saftige vak midt utpå indikerer at, joda, her er det fin fisk, men ivrig på sluken er de ikke. Det er ørret i vannet også, men den har jeg aldri sett noe til. Det er kun røya jeg har hatt kontakt med her før og mistet begge gangene tidligere. Nå vil jeg ha revansj!

Jeg skifter til en annen god røyefanger, erfarte jeg på Laksefjordvidda i 2014. Aura Flake i rød og kobber og med min modifikasjon, et øye påmontert. Jeg fisker også disse slukene normalt med en enkeltkrok på.

Nesten midt på tjønnet, på sørbredden, kaster jeg langs land østover og lar sluken synke til bunns. Det er mange meter dypt langs denne siden av tjønnet.

Med ett er det motstand og det er heller ikke lite. Dette er jaggu ikke minstemann i vannet her sier jeg til meg selv. Nå sitter du vel!?

Fisken raser ut snøre fra 1000-snella. Det er så moro! Men, jeg er nervøs på om den sitter godt. Der ser jeg den. Det er RØYE! En kjempefin røye!

Jeg tar ikke sjansen på å fikle fram kompaktkameraet denne gang, som sist. Nå må det konsentreres på kjøringen av røya. Jeg aner at den er kroket godt. Det står og faller på snøret og stanga. Utstyret for skikkelig juling av fisken som nekter lenge å bli med inn til land.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg kjører fisken, men etter et par forsøk får jeg den helt inn til bredden og får godt tak over hodet på den. Klemmer til og løfter triumferende fisken på land. En flott hunnrøye!

Vekta viser snart hele 915 gram. Det er nesten kilosfisk det. For en vakker skapning røya er og hvilken kraftig fisk også akkurat dette eksemplaret er. Endelig fikk jeg revansj for de to siste gangene jeg har mistet røya her. Nå er jeg inne i kampen igjen, for å si det slik.


Nå er jeg likevel fornøyd og har to solide måltider på denne. Det blir ikke mye fisking resten av dagen. Kun noen kast i kveldingen etter middag.


Middagen denne dagen blir stekt røye på brød, med sprøstekt løk. Et herremåltid ved Vassviktjønna det og kan anbefales.



Det er helt stille da jeg passerer koiene ved Øvre Roasten. Det er lørdag og da skjer visstnok byttet. De gamle leietakerne er reist og de nye er nok allerede på vei innover til sin koie her.


Jeg er på vei oppover mot Storbuddhåen, men vil selvsagt fiske både i innoset her i Øvre Roasten og ikke minst ha en fiskeøkt også oppe i den fine Grislehåen. Storbuddhåen er målet fordi der har jeg aldri campet før. Har kun vært forbi. Nå vil jeg ha en natt og kanskje to der. Helst ved innoset.



Jeg fisker en halvtimes tid ved innoset til Øvre Roasten. Ingenting å få, men jeg ser noen vak. Trolig er det harr antar jeg.

Videre går ferden over morenehaugen til legendariske Grislehåen. Det var der jeg fikk den fine ørreten i 2012 og der jeg også hadde den lange samtalen med Torfinn Slettvoll, nå pensjonert oppsynsmann. En svært hyggelig og ikke minst lommekjent kar i marka her.



Det er dette landskapet jeg forbinder mest med Femundsmarka, nemlig glissen furuskog ispedd bjørka her og der, noen myrdrag mellom morenehaugene og en klopp over elva, to-tre tømmerstokker bare. Skummelt egentlig når det regner, de stokkene, men i dag er det tørt og da er det helt greit å komme over Grøtåas sørligste løp.


Jeg kikker innom oppsynsbua, men der er det stille. Ikke en sjel er å se i hele Grislehåen. Jeg er mutters alene her. Det er litt luksus. I innoset finner jeg også ensomheten og får hele oset for meg selv den timen jeg tilbringer der. Får skylt skjorta for svette også her og tørr er den da jeg drar videre oppover etter et helt resultatløst fiske. Det var noe annet i 2012 da jeg tok en fin ørret her på 1,8kg.

Det er varmt inne i skogen her nå. Sola steiker og svetten renner. Kiloene detter vel av nå tenker jeg. Ikke at akkurat det gjør noe.

Like over kloppen som går over Grøtåas midterste løp ser jeg at det går et tråkk innover langs Grøtåa. Det ble visket i øret mitt for noen år siden at Abbortjønna der inne i skogen burde prøves. Det er ikke lange biten inn dit og tråkket er godt synlig innover langs Grøtåa her. Da jeg er på høyde med Abbortjønna tar jeg av tråkket og trasker opp myra, langs bekken som kommer fra Abbortjønna.


Jeg er snart oppe på neset sør for utoset. Det er mange vak å se på vannflaten og snart er det også fisk på. Ingen storing dette og det blir ikke den eneste heller. En liten abbor er også etter sluken, men tar ikke. Jeg ser ikke noe til storfisken her, men den har kanskje vært her tidligere?


På neset her finner jeg også etterlatenskaper etter "petri brødre". De er ikke lenger mine brødre slik sett når de hiver fra seg slikt i naturen. Det er sikkert. Jeg putter søpla i min søppelpose og tar det med. Trolig er det rester etter et ståsnøre, noe jeg ikke lenger har sansen for. Jeg opplevde den skadelige virkningen slik redskap kan ha på naturen da jeg reddet svartanda fra en lang lidelse og død i 2013. Personlig synes jeg slik fiskeredskap burde vært forbudt sommerstid. Brukt på isfiske er ståsnøre nok langt tryggere for annet liv.




Jeg tar snart peiling på Storbuddhåen og det er ikke mange hundre meterne over morenryggen nordøst for Abbortjønna at jeg ser ned på denne fiskerike håen. Her har jeg hørt om fine fiskefangster og nå vil jeg også prøve her med en camp oppe ved innoset, er det ledig. Jeg var sist forbi her i 2012, men da ble det ingenting da jeg lunsjet på det store neset.

På vei mot innoset tar jeg den veldig korte avstikkeren opp til Frysihjeltjønna. Artig navn på et vann. Om det er fisk der vet jeg ikke, for jeg fikk ingenting på de 5-6 kastene jeg gjorde.


Jeg er helt alene også i Storbuddhåen. Det er ingen folk eller telt å se ved innoset eller andre steder rundt vannet. Under furua ytterst på neset ved innoset er det akkurat plass til kuppelteltet mitt. Kuppeltelt vil jeg virkelig anbefale i Femundsmarka. Det er nok langt lettere å finne teltplass til et slikt telt enn med tunneltelt. Enklere er det også med tanke på oppsett og det kan flyttes rundt før det barduneres fast.


Det blir en fin ettermiddag og kveld her ved innoset i Storbuddhåen, men fiskemessig svært magert resultat. Ikke et napp en gang. Fuglelivet derimot er aktiv i området og jeg ser både storlommen og Norges nasjonalfugl, fossekallen rundt campen. En nesten tillitsfull svartandhunn er også ofte nesten bortom campen. Etterhvert får hun navnet Dolly av meg. Det er den eneste skapningen på flere dager nå som har vært nærme nok for en prat. Det blir selvsagt mest enveiskommunikasjon, men jeg får jo luftet meningene mine uimotsagt.


Jeg har bestemt meg for to netter her og på morgenen pakker jeg fiskevesten med det nødvendigste og drar oppover langs elva mot Kløfthåen. Stien, eller rettere sagt tråkket langs elva fra Storbuddhåen og mot Kløfthåen kan ikke anbefales. Det er ikke langs sørbredden man bærer forbi strykene her. Det er flere plasser jeg må klatrer over trær og store steiner og klatre langt opp i moreneryggen for å komme meg videre oppover langs elva.


Jeg fisker litt i den lange kulpen, rett nedstrøms Kløfthåen og har et par napp også, men trolig ikke store sakene.

Oppe ved Kløfthåen kommer jeg opp akkurat på andre siden av utoset for der Kløfthåbua er plassert på andre siden. Den ligger i Sør-Trøndelag. Ser ut til å stå tom. Ingen folk å se her heller.


Litt lenger sør i Kløfthåen har jeg snart kontakt og fin kontakt også, fiskemessig. Det er fin fisk på kroken! Jeg har fisket en stund med en 18g møresild i kobber og rødt og nå har det betalt seg. Det er en kjempefin abbor på kroken!


Jeg får den snart på land der jeg står og tanken går fort til stekt abbor på panna til middag. Fiskemiddagen er reddet i dag. Det er sikkert, for abboren drar vekta til over 700 gram. Nest største abboren jeg har fått, og begge er tatt her i marka. Den største tok jeg i 2011 oppe i Storrundhåen husker jeg, og den også på nevnte møresild.

Middagen er reddet i dag og jeg legger i vei retning leiren, men følger bredden sørover mot hovedstien mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Den som nok brukes når det skal bæres kano mellom håene. Mulig er det lettere å bære kano på nordsiden av elva?


Ikke lenge før jeg er nede igjen ved Storbuddhåen og leiren går jeg forbi "granskogen". Dette er eneste stedet i nasjonalparken jeg har sett grantrær, men akkurat her inne er det frodig også. Finnes det gran andre steder i Femundsmarka?




Det har vært gråvær og regn i lufta i hele dag og utpå ettermiddagen tetner det mer og mer til. I nord er det tunge, mørke tordenskyer. DAB-radioen har fungert ok her inne og værmeldingen har opplyst om at det er tordenvær på gang her i området. Nå er det rumling også i det fjerne hører jeg.


Joda, det har kurs rett mot meg tordenværet. Snart glimter det til ikke langt unna og jeg teller sekundene. Det nærmeste smellet er ikke mer enn noen hundre meter unna campen. Litt nervøs da under furua her, kan jeg vel innrømme.



Jeg tror en stund jeg skal gå klar av de verste regnbygene, men plutselig så hamrer det løst og det er bare å kaste seg inn i teltet. Det plasker ned. Jeg savner litt tarpen i slikt vær, men den ble jo som nevnt glemt igjen. Den ble liggende i bilen på Elgå.

På natta blåser det opp og da jeg river leir på morgenen skjer nesten marerittet. I det jeg har tatt opp alle pluggene fra teltet og står med ene teltbardunen i hånda, ser jeg at regntrekket til ryggsekken plutselig er i lufta på vei ut mot vannet. Jeg løper etter og berger det få meter fra vannkanten. I samme øyeblikk som jeg griper tak i regntrekket ser jeg i øyekroken teltet som flyr(!). Jeg kjenner det går litt kaldt nedover ryggen. Jeg har ikke sjans å rekke bort. Det er på vei ut på vannet!

Det er alltid håp i hengende snøre og her er det siste bardun som redder meg fra en våt og kald svømmetur. Flyturen til teltet stopper brått og det dabber med taket ned på vannet rett ved land. Den siste bardunen har hektet seg opp i en liten rot som stikker opp under furua. Takk for den!

Jeg forbanner meg selv for å være så amatør. Slikt skal jo ikke kunne oppstå, eller skje. I slik vind pleier jeg jo alltid å feste en av bardunene til sekken når jeg tar ned teltet, for i slikt vær er det alltid teltet som er sist nedpakket. Sekken står ferdigpakket. Teltet pakkes nemlig øverst i sekken min, og teltstengene får plass i sidelomma på den nye Gregorysekken jeg tok i bruk i år. Slikt sett er også teltet det første som pakkes ut av sekken når ny camp skal reises.

Inne i skogen oppover langs stien mot T-stien er det stille. Noen steder prøver også myggen seg, men jeg har sterke saker med og bar hud er allerede preparert med 50% DEET. Det er grått og kjølig og regndråper i lufta.


Jeg har bestemt meg for Grøtådalen og tjønnene der oppe. Nå følger jeg T-stien sørvestover forbi Kløfthåtjønnan. Jeg tar noen kast i det ene langs stien, men uten kjenning av noe slag.


Jeg bruker kartet aktivt hele veien, selvom jeg går på merket sti for jeg leter etter et sannsynlig tråkk som vil ta av stien mot Krokåthåen. Det er ikke avmerket på kartet, men kartet kan gi meg en indikasjon på det mest naturlige stedet hvor det kan befinne seg.


Og joda, det stemmer også godt. Jeg finner "avkjørselen", men det er ikke så godt synlig. Man må følge med.


Snart ser jeg ned på Krokåthåen, legendarisk blant fluefiskere. Det er likevel en spinnfisker jeg treffer i innoset. Første menneske jeg treffer faktisk på mange dager. Det blir en kort fiskeprat. Det er småkjølig å stå i ro. Ikke det store bettet og ikke større enn opp i 4 hekto forteller karen om fiskefangstene. Det er kun ørret i Grøtåa.


Stor-Svuku har trukket hatten langt nedover øra. Tåka ligger langt ned i fjellsiden. Det heter seg at når Stor-Svuku tar hatten på ja da blir det gråvær. Og gråvær er det utvilsomt nå der jeg følger tråkket oppover langs Grøtåa. Jeg vil noen kilometer oppover før jeg tar inn til et av tjønnene der.


Det er stille oppover dalen. Ingen å se, men jeg er sikker på det er folk på Grøtådalssætra lenger oppe. Jeg treffer de kanskje seinere. Det er artig å se hvordan beveren har jobbet i området. Jeg får noen bra bilder av arbeidet deres og en av boligene. Kjekt å ha for en naturfagslærer til senere bruk også.


Endelig ser jeg tjønnet mellom trærne. Det skal finnes en fin campplass i sørenden vet jeg og det er det også. Det er igjen akkurat plass til kuppelteltet mitt under ei furu der. Noen meter bortenfor, under ei annen furu er det ferdig bålplass. Da gjenstår bare å finne ved. Teltet er oppe ganske nøyaktig klokka fem.


Trist er det å se store, etterlatte og delvis knuste kaffeglass liggende i bålgrua. Ja, det er nok det det er utfra formen på de glassene. Slike glass med Neskafe. To slike, store glass er lagt igjen her. Jeg legger de til side, men litt synlig også. Hadde jeg hatt muligheten hadde jeg tatt de med meg, men jeg har ikke noe å oppbevare knust glass i på noe trygg måte. Hvis oppsynet leser dette så la jeg det bak furua der jeg hadde teltet. Håper dere kan få det transportert ut av marka.

Jeg ser to personer på andre siden av tjønna, men de er litt på avstand og da er de ikke så enkelt å ta kontakt. Jeg ser de kanskje seinere.

Jeg har snart fisk på rett ved teltet, men ingen storing å snakke om. Et par små hekto kanskje og den får svømme ut igjen. Det er nok en årgang av hva fjellstyret har satt ut her. Muligens fra forrige vinter ut fra størrelsen. Jeg vet det kan finnes større her også. Min rekord er på 1,5kg herfra. Nå vil jeg ha to netter her og utforske flere av tjønnene i området.


Det blir kun noen småtasser i kveldingen også. En fiskemiddag må vente til noe større biter på.


Utpå formiddagen er fiskevesten pakket med nødvendigheter for noen timers vandring mellom tjønnene her inne. Jeg går ikke så langt før jeg kommer til den første. Den har jeg fått tips om at jeg bør prøve.


Jeg ser solide vak utpå og snart er det napp også. Her er det fin fisk kan det kjennes som. Ikke mange kastene etterpå er det en fin på. I kanonform virker det som, slik den kjemper.



Ørreten får jeg snart inn til land. For en fantastisk fin form den har slår det meg. Den sitter lett og jeg lar den få svømme ut igjen. Det er litt for tidlig på dagen for middagsfisken ennå synes jeg, men den hadde gitt nok mat den, såpass stor var den. Over halvkiloen vil jeg mene.


Kort etter er det ny fisk på og ny kamp ute i vannet. Utrolig fight de gir ørretene her. De er sølvblanke som sjøørreten på Sørlandet. Nydelige fisker.



Denne er av samme kvalitet som første og denne også får friheten tilbake etter et kjapt bilde på torvmosen.

Det blir faktisk en til av samme støpning før jeg labber videre + flere solide napp også. Jeg bestemmer meg får å gå tilbake via dette tjønnet på hjemvei mot teltet skulle jeg ikke få fisk i de andre tjønnene jeg vil besøke i dag.


Det blir ikke mye fiskefangst i de tjønnene jeg besøker videre. Én ørret på rundt tre hekto fikk svømme ut igjen fra tjønnet den ble fanget. Men, nå har jeg i allefall kikket innom tjønner her hvor jeg ikke har vært tidligere, samt et par hvor jeg er litt kjent.


På ei lita myr går jeg på en liten eng med den vakre, lille orkideen flekkmarihånd. Den er virkelig fin der den vokser på fuktig jord.


Tilbake i tjønna der jeg tok de fine ørretene i morges der stopper jeg opp litt. Kanskje kan jeg få med meg middagsfisken herfra.

Det går noen kast langs ene bredden. Et napp er det, men nå er det lengre mellom kjenningene enn tidligere i dag ja. Så er den endelig på og denne  må være større. Joda, denne er skikkelig fin og gir en durabelig kamp. Jeg vinner og kan løfte opp en praktfull 750 grams ørret. Nå blir det fest i leiren.


Nesten tilbake i teltet treffer jeg på en annen sportsfisker. Det er en av leietakerne på setra nede i dalen. Han har ikke hatt hellet med seg her i dag.


Det blir stekt Grøtådalsørret under Kratlvola denne kvelden. Hva mer kan man ønske seg etter en fin fiskedag her inne.


Men kvelden er ennå ung og jeg har sett på kartet et annet lite tjønn ikke langt unna. Jeg spurte karen jeg traff tidligere i dag om han visste noe om det, men det gjorde han ikke. Han antok nok at det ikke var stort nok, eller dypt nok for fisk.

Jeg tar likevel turen bortom. Det er nemlig ikke mange hundre meterne bort dit gjennom den glisne furuskogen her inne.

Jeg forsøker først en av mine svarte sluker og har napp ganske snart. Her er det jo fisk! Litt overrasket er jeg, det skal jeg innrømme. Jeg flytter meg litt og får vinden mer i ryggen. Ny sluk på. Røyesluken denne gang. Den tok jeg den fine ørreten på her inne for noen år siden og funker til ørret også.

Da sitter den og den er tung. Jeg fisker med den lille stanga med tynt snøre og liten snelle. Det hviner godt i snella da fisken drar ut en bit, men så gir den mer opp. Snart ser jeg jo at det er en svær røye jo! Det hadde jeg ikke trodd i disse tjønnene her. Er det ikke bare ørret som settes ut her inne i Grøtådalen?


Jeg får den overraskende lett på land og ser fort at dette er en gammel kar som har sett sine bedre dager. Tanken er umiddelbart å sette den ut igjen, men kroken sitter i en av gjellbuene dypt og den blør så mye at jeg tar den opp. 1,4kg viser digitalvekta. Tenk å tatt denne da den var ungdom! Da hadde den nok vært langt penere i formen.


Noe matfisk er nok ikke dette og det får jeg også bekreftet litt seinere da jeg gjør et forsøk på filetering. Gammel og trevlet fiskekjøtt. Seigt.


Seinere på kvelden dukker seterfolket opp igjen og vi får oss en ny prat. De forteller om vadestedet de har kommet over elva med gummistøvler på, men jeg har ikke veldig lyst å vade på denne turen sier jeg, gummistøvler har ikke jeg med. Det blir nok kloppen over elva høyere oppe i morgen tenker jeg selvom det blir en kilometer halvannen omvei.

Jeg er relativt tidlig avgårde på morgenen. Det har vært to fine teltovernattinger her inne ved dette tjønnet i Grøtådalen, men nå er dagen da jeg forlater denne vakre dalen i Femundsmarka. Jeg vil se nytt land. Rønsjøen er dagens mål. Der har jeg aldri vært før.


Langs Sætertjønna ser jeg et telt inne i skogen like ved den gamle leirplassen jeg, min fetter Øystein, Frank og Johnny hadde i 2015. Utenfor blir jeg hilst velkommen av en elghund som sier tydelig i fra om fremmedfolk. Karen i teltet har ligget litt utpå, men slår av en hyggelig prat likevel fra teltdøra.


Oppe ved kloppen hører jeg danske stemmer bak noen steiner. Det er fire dansker som er på jomfruturen i Femundsmarka. De har vært oppe på Stor-Svuku i tett tåke kan de fortelle. Ikke stort å se da. Nå hadde de ligget her i natt, men ville inn i Kratlan. Jeg forteller stort sett det jeg vet om det området. Noen tydelig sti er det ikke der kan jeg fortelle. Og bjørnen trenger de ikke å være redd for når de spør om nettopp det. Kamera er det viktigste da sier jeg, skulle den dukke opp.


På setra treffer jeg igjen et par av de jeg snakket med i går samt eldstemann på snart 90(!). Denne uka bodde nemlig tre generasjoner fra Østfold på setra. Familien hadde leid setra i mange tiår kunne de fortelle. Takk for hyggelig prat dere.


Fra setra til Rønsjøen går ingen merket sti, heller ikke noe tråkk meg bekjent. Jeg legger derfor i vei på moreneryggen som strekker seg sørvestover fra setra og oppover langs Vonbekken. Bekken krysser jeg litt oppe i dalen og holder østsiden av denne over.





Det slår meg hvor vakkert det er oppe i denne lille dalen, eller mer søkket mellom Svukumassivet og Rønsjøruten/Sylfjellet. Akkurat som en liten, hemmelig oase.


Små fossefall og fisk i bekken som piler og gjemmer seg når man krysser over. Fascinerende landskap her inne.



Et nesten litt utenomjordisk landskap møter meg øverst der det bikker over mot Rønsjøen. Sagnet sier vel at Gud skapte Femundsmarka i vrede med morener og stein, men angret seg siden og fylte vann i alle hulla. Det slo meg at jobben hans kanskje ikke var helt ferdig her oppe. Her var det endel ugjort arbeid. Et vilt terreng.


Det er også oppe i dalen langs Vonbekken jeg ser virkelig ille resultater av bjørkemålerangrepet som har rammet Femundsmarka for fullt i år. Jeg så litt av det også nede på Røvolfjellet, men her er det verre ser jeg. Enkelte steder kreler det på bakken, nesten som bakken lever. Grønne larver overalt.


Jeg skremmer opp et rypekull oppe i dalen mellom larveangrepne bjørker og det slår meg at her har kyllingene nok mat i sommer med alle disse larvene, hvis de spises da av rypene.


Snart er jeg over det høyeste punktet og runder over mot Rønsjøen som jeg etterhvert ser langt nede i dalen. Her har bjørkemålerne virkelig tatt for seg av bjørkeskogen der nede ser jeg. Store svarte områder i skogen viser hvor larvene her tygget i seg lauverket på bjørkene.

Det er ikke noe pent syn synes jeg og litt ekkelt også der jeg av og til må børste av meg larver som detter ned over meg når jeg uheldigvis dunker borti ei bjørk med fiskestanga på sekken.


Jeg treffer etterhvert et par eldre karer som fisker langs land i Rønsjøen. Flue og dupp er redskapen de bruker og han ene har fått en liten bærepose full nesten. Ingen rekordfisker å snakke om. Tre-fire på steikepanna i størrelse. Fiskemessig er det kanskje ikke det store for turbloggeren å dra inn hit, men spennende likevel å se denne delen av nasjonalparken.


Fiskekortet mitt rekker til midten av vannet her. Den østre delen er privat. Like før grensa finner jeg teltplassen, som det ikke er for mange fine av her inne. Steinete og tuete som det er langs land her. Rett ved grensa er det altså en teltplass som duger. Her er det også rester etter en bålplass ser jeg.


Det har blåst friskt i hele dag fra vest, opp i en frisk bris kan jeg tenke meg. Småkjølig i vinden er det og jeg fester teltet i sekken da jeg trer stengene. Det har blitt noen hull i stangkanalene etterhvert på teltet, som irriterer meg. Særlig når det blåser slikt også er de hullene lite velkomne. Jeg må få fikset de snart på en eller annen måte. Snart er likevel teltet oppe, godt bardunert også med noen steiner på pluggene.

Jeg tar noen kast fra neset, mest for å kunne si at jeg har gjort det. Det blåser så friskt at det er lite trivelig å fiske. Noen storørreter tror jeg heller ikke på i sjøen her. Det blir ferdigmat i teltdøra i kveldingen.


Det har stilnet betraktelig på morgenkvisten og det tegner til en flott dag uten for mye vind. Det skal bli deilig. Jeg føler jeg har hatt en svært vindfull sommer så langt. Kanskje får jeg en pause fra vinden i dag.

I det jeg pakker ut og skal ta ned teltet legger jeg merke til nok et nestenuhell. En barnål har blitt med fra forrige leirplass kanskje og trengt gjennom bunnduken på teltet. Her ved Rønsjøen er det ikke bartrær og ikke på denne teltplassen heller, så jeg droppet jo å ha fjellduken under liggeunderlaget. Det kunne gått galt.



Jeg tar kurs oppover, sør for Rønsjøvola. Der oppe i Storsteindalen er det noen småtjønner jeg vil forsøke. Den første kun et par kilometer å gå. Det skal finnes røye i tjønnene der er jeg fortalt.

Den ligger vakkert til Rønsjøen, omkranset av fine fjell. Faktisk ligger sjøen omtrent hundre meter høyere enn tjønnene på Røvolfjellet, men her er bjørkeskogen tettere. Mulig kan skogen her inne slite nå. Det var visstnok også bjørkemålerangrep her i fjor. Det kan ta livet av bjørka, med angrep to år på rad.


Jeg krysser etterhvert T-stien som går over her fra Sylen mot Svukuriset. Snart dukker den første tjønna opp. Her blir det fiskestopp.


Klettloken kalles denne lille tjønna og jeg undres jo på hvordan røyene kan overleve vinteren i den lille dammen der. Fjellstyret setter ut røyer der vet jeg.


Den halvtimen jeg fisker er og blir resultatløs. Ingen kjenning i det hele tatt og jeg bestemmer meg for å tusle videre nedover mot Storsteintjønnan og prøve der. Der har jeg også lyst se etter en campplass.


Det er et spesielt landskap her inne. Fascinerende. Mye stein og mange store. Kanskje derfor også navnet. Jeg har kurs nedover mot Storsteintjønnan.


I sørvest ruver et av de høyeste fjellene i Femundsmarka, nemlig Elgåhogna med sine 1460 moh.


De er ikke store disse tjønnene her inne og den timen jeg tilbringer ved ett av dem gir ingen resultater. Leirplass finner jeg greit her, men det frister likevel å komme litt videre i dag. Revlingsjøane lenger ned i dalen mot nordvest frister akkurat nå mer.




Det går en merket T-sti på andre siden av dalen for der jeg befinner meg ved Storsteintjønnan. Jeg vurderer litt og krysse rett over dalen til den stien, men slår det fra meg ganske raskt. Sjanser på at terrenget er greit å ta seg fram i også på denne siden.


Det går veldig greit nedover dalen. En reinflokk har også fulgt den ruta jeg følger og det er fine åpne strekk i den glisne bjørkeskogen nedover. Tørt og fint å gå.


Snart er jeg også nede der T-stien kommer over bekken og går sammen med tråkket jeg har fulgt nedover dalen.


Nede ved den øverst sjøen får jeg en prat med reindriftssamen og kona som bor på koia der. De var nettopp kommet opp og lurte på om jeg hadde sett reinsdyr oppe i dalen. Ikke sett de kunne jeg fortelle, men hørt dyra hadde jeg. Den karakteristiske gryntingen til dyra hørte jeg lenge da jeg fisket i det ene av Storsteintjønnan tidligere på dagen. Det var nok en flokk som dro forbi på andre siden av morenehaugen fra der jeg sto.


Jeg vil ned til utoset av den nederste sjøen.  Der vil jeg campere og kanskje fiske litt i den enden av vannet.




Det er fine teltplasser i nordenden av den nederste sjøen. Den fineste kanskje nærmest oset, men der har man fossebruset og det kan jeg klare meg uten siste kveld i Femundsmarka. Jeg finner en finfin plass litt lenger øst, omtrent hundre meter fra T-stien og kort fra vannet.


Det blir ikke mye fiskefangst her heller, men jeg ser fin fisk som er oppe i vannflaten. Jeg får en prat med de som leier koia like bortenfor meg og de hadde fått kilosrøye i vannet i går. Fisken er der, men litt vanskelig å få nå. Disse to sjøene er jo kjent for godt isfiske vinterstid vet jeg. Kanskje man skulle tatt turen inn hit da heller?

Med siste leir ved Revlingsjøan har jeg noen kilometer å gå til Revlingen siste dag og jeg legger i vei på morgenkvisten for å rekke båten.






På benken på Svukuriset turisthytte tar jeg meg en liten stopp. Herfra er det på grusvei ned til Revlingen. Jeg er i god tid og trenger ikke stresse for å nå båten.


Det er nå jeg kunne ønske meg en sykkel. Svukuriset er perfekt for sykkelturister og det er flere av dem her ser jeg da jeg legger i vei nedover de siste kilometerne i formiddag, mot Revlingen og båten.


Grusveien er ganske drøy å gå synes jeg, men heldigvis er det nedoverbakke hele veien. Nede på brygga på Revlingen er jeg ute i god tid. Her blir det en kattevask i Femunden og rimelig ren skjorte på.


Utenfor venterommet på brygga treffer jeg igjen karen jeg møtte ved Sætertjønna og elghunden Bamse. De har også gått via Rønsjøen og hit ned etter at jeg traff de. Han forteller at han passerte meg i morges, men det fikk ikke jeg med meg. Han har altså ligget litt foran meg i løypa nedover hit.


Etterhvert dukker det også opp litt flere folk som skal med båten. Karen med elgbikkja vil vente på returen for han skal nemlig over til Jonasvollen hvor bilen hans står. Revlingen er nemlig nest siste stopp før Elgå, og stoppet etter Jonasvollen på sørgående rute på innsjøen. Han får noen timers venting da, men været er jo nydelig, så det er nok ikke så ille.


Litt vemodig er det å gå ombord på Fæmund II igjen. Det indikerer nemlig slutten på turen. Nå er det mot Elgå og bilen der. Jeg tror jeg kjører hjem en tur og reorganiserer turutstyret, vasker litt m.m. før jeg drar ut på tur igjen.

Denne turen er i allefall over. En herlig tur igjen har det blitt i dette fantastiske grenselandet. Det har vært hyggelige møter med folk her inne også i år. Takk for trivelig prat dere. Vi ses kanskje igjen der inne, men kanskje ikke neste år da. Nå har jeg vært der tre år på rad. Det føles litt mye, men jeg har snakket slik før også og plutselig så er jeg der igjen.

Vil du ser mer fra Femundsmarka finnes en egen side her på bloggen med alle mine turer til nå fra dette området. Klikk deg inn her.

PS! Bildene er klikkbare for større visning.

Jeg måtte ned en tur på Sørlandet i sommer også. Vanligvis er det helst vår og høst jeg kjører de fireogenhalvtimene dit fra Haugesund hvor jeg bor.

Jeg hadde lyst på en makrellmiddag etter mange ørretmåltider i fjellet i sommer, men det skar seg helt på Sørlandet. Null og nix og heller dårlige fiskemuligheter. Stor sjø gjorde det vanskelig å fiske fra land der jeg vanligvis gjør dette. Torsk og lyr langt under minstemålet fikk jeg, men de fikk selvsagt svømme ut igjen.


Mye fuktig vær var det også, og dermed godt jeg hadde nok lesestoff med. En tur til bokhandelen i Mandal ble det også for påfyll.


Ellers ble det gjort litt forefallende arbeid som vanlig. Jeg ser også at jeg må legge inn noen flere dager der neste sommer. Jeg får nok gjort litt mer da, samtidig foretar vi en større oppgradering på sommerhytta nå i år som også krever litt mer oppfølging og etterarbeid neste år.


Neste sommer blir det litt mer Sørlandet tror jeg og litt mindre fjell. Det må til.


Nå er det én uke til jeg begynner på jobb igjen. Været bestemmer litt hva jeg bruker de dagene på.

Det ble en liten fisketur i morges i nesten litt høstlig vær synes jeg, selv om temperaturen ikke var så ille da.

Et fiskevann ikke langt unna ble besøkt for å dempe litt av fiskeabstinensene som jeg hadde etter en sørlandstur med lite fiske og magert resultat.

Ei heller ble det resultat i morges, men jeg hadde et artig utras og et par kjenninger. Ørreten i dette vannet kan være vrien å lure på denne tiden av året. Det var på svart, modifisert møresild ørreten var mest på i dag.

Resten av dagen har vært brukt til bildegjennomgang og klargjøring. Om ikke mange dagene legger jeg ut blogginnlegget fra turen min på Hardangervidda vest i sommer. Det innlegget blir fyldig med både bilder og tekst fra 17 dager på vidda.

Stay tuned!

I år ble det endelig tur igjen på Hardangervidda. Det var egentlig ikke planlagt denne sommeren, men slik ble. Den andre turen på vidda denne sommeren gikk vestpå, på vestvidda.

Tidligere i sommer var jeg i Vikbekkfjellet på østvidda. Der hadde jeg en fin 10-dagerstur og fikk fisk til maten. Da bør man være fornøyd mener jeg. Men, kilosfisken man gjerne skulle ha glapp der for meg. Kanskje ble det en ny mulighet nå på vestvidda.


Dag 1: 13. juli
Med sekken pakket for 14 dager +, legger jeg i vei fra bilen som ble parkert i Valldalen i Røldal. Over brua der elvene fra Vivassdalen og Middalen møtes og så oppover stien.


Jeg angrer ganske snart på at jeg pakket 14+ i sekken. Den har ikke vært så tung tidligere i sommer, det er sikkert. Tipper 27-28 kilo. Det er for tungt egentlig for denne sekken. 25 er max mener jeg. Jeg tar de pausene jeg trenger oppover. Hastverk har jeg ikke.

Sist jeg gikk inn her var 14. juli 2011, nå var det jammen meg på tide med en ny runde der inne i fiskeeldoradoet rundt Litlos. Egentlig hadde jeg sett for meg en inngang fra Tinnhølen i sommer, men den gikk ut til fordel for tur i Femundsmarka. Jeg gadd ikke de ekstra timene i bil til Tinnhølen nå og da ble det som det ble, én mils stigning på første etappe i dag. Snakk om å pine seg selv.

Fra Tinnhølen hadde jeg tanken om en tur inn i Dimmedalshøgdene sør for Sandhaug og Besso turisthytter. Nå hadde jeg en lenger vei dit og jeg fikk se om jeg kom så langt. Et forsøk ville jeg i allefall gjøre å komme meg helt nord dit. Første etappe nå var fram mot Vassdalen og Nedre Vassdalsvatn, som jeg også gikk i 2011. Der ville det være mulig å fiske litt også i kveldingen.


Det er mange som skal innover mot Litlos som går via Middalsbu. Det blir fort en kilometer eller to omvei. Start nederst der elvene møtes og gå over brua. Turkartene viser tydelig sti herfra.

Jeg kan ikke klage på været i dag, en fin bris og lettskya. Fint turvær, ikke for varmt.


Litt forbi steinbuene må jeg hive av meg sekken litt. Det er flere folk på tur i dag og jeg spør og graver om de har fått fisk og hvor de har vært. Lite fisk har de fått, for kaldt i været er unnskyldningen. Nå var det jo et slags værskifte på gang, kanskje kunne jeg være heldigere.


Vivassdalen er vakker og grønn, OG lang. Jeg må sette meg ned flere plasser oppover. Flere turfølger tar meg igjen oppover dalen. Heldige de med litt lettere sekk.



Ved Brokafoss vil jeg ha meg en liten stopp igjen. Den er ganske så mektig der den dukker opp noen kilometer lenger framme, litt høyere opp i dalen.


To karer som jeg slo av en prat med litt lenger ned og som passerte meg på vei oppover har også tatt en matstopp her. Trivelige karer på langtur.



Det er Jørn og Pål, kolleger og venner fra Oslo, som er på skikkelig langtur i sommer. Siste uka har gutta gått Gullruta gjennom Etnefjellene fra Ølen til Seljestad, nå gjenstod siste del, Valldalen til Dyranut (gjett hvor de fant mye av infoen om Etnefjellene på nett?). De lå litt bak skjema tidsmessig. Med seg som kløvbærere har de Yatzy og Tinka, to settere.


Jeg er rimelig pumpa da jeg endelig ser over Holmavassreet og bort på Holmavatnet. Nesten like greit at det lå is der, for noe fiske er ikke det jeg tenker først på der borte. Jeg har nemlig bestemt meg for teltplass borte ved hytta der, kort fra vannet.


Jørn og Pål har også stoppet her og Jørn sier ikke nei til å dele teltplassen. Det er bare hyggelig. Pål skal nemlig videre i dag. Han vil vinne en mils vei til før han camper. Han må rekke en dato og siden de er etter skjema må han legge noen flere kilometer bak seg før han camper i dag. Jørn må ta hensyn til setterne som er ganske slitne. Det passer jo også meg utmerket. Da får jeg hyggelig selskap på kvelden og god hjelp til å tømme en halvlitersflaske med ildvann. Jeg må få av noe vekt av sekken. Jørn hjelper gladelig til.


Dag 2: 14. juli
På morgenen veier jeg sekken med en digitalvekt Jørn har med. 25,5kg viser den. Da må den altså ha veid rundt 27 i går opp Vivassdalen. Nå var jo både ildvann, Solo og litt mat spist opp. Den kjennes lettere ut også. Herlig.


Bra turvær i dag også. Lite vind og overskyet. Bra turtemperatur. Vi er snart i vei over flatene ved Holmavatnet mot stidelet til Vassdalen.


Det ligger store snøfonner i nordhellingene ned mot Holmavatnet. Det har nok vært litt snø i området i vinter, men isen på Litlosvatnet gikk forholdsvis tidlig fikk jeg vite før turen. 26. juni forsvant siste isflaket der. Her på Holmavatnet rundt 30 meter høyere over havet ligger ennå isflakene lengst vest i vannet.


Litt spesielt er det også å tenke på at her er vi over vannskillet i fjellet. Holmavassreet skiller vannet øst-vest. Vannet i Vivassdalen renner vestover og til slutt ut i Boknafjorden, mens vannet fra Holmavatnet renner østover og ut ved Skien og Porsgrunn via Møsvatn og Rjukan. Vi er midt på fjellet her egentlig.

Det er ikke så fiskerikt Holmavatnet, men en og annen storing kan finnes ute på dypet der, er jeg fortalt. Man skal uansett være tålmodig vil man prøve stanga der. Jeg har aldri prøvd, og i går kveld var jeg så sliten og etterhvert så brisen at fisking ikke ble prioritert. I dag derimot skal det fiskes litt mer aktivt er planen. Først i Vassdalen.


Vi møter noen turfølger på vei ned fra Vassdalen mot Holmavatnet. Noen av dem har vært inne i Grøndalen og fisket, men med magert resultat. Knapt til maten kan de fortelle og ingenting å skryte av.


Det blir først en stans i Midtre Vassdalsvatn og en liten halvtimes fiske der, men ikke noen kjenning i det hele tatt hverken på meg eller Jørn.


Vi vil forsøke oss i innoset i det nedre vannet er planen videre, men først må Fotkjølo forseres tørrskodd.



En kort halvtimes fiske i innoset gir heller ingen resultater og snart frister Litlos med sine siviliserte goder mer og mer. Vi hiver oss etter de siste turfølgene som passerte oss der vi fisket. En kald en på Litlos skal bli godt nå. Noen har også nevnt en konsert der i kveld også. Kanskje noe å få med seg.


Det går ikke lang tid før vi ser ned på Litlos, eller "Soria Moria" som noen også har kalt turisthytta. Et fantastisk fint syn, et flott gjensyn. Visste du forresten at Litlos turisthytte er den betjente turisthytta som ligger lengst fra offentlig vei i Nord-Europa? Rimelig eksotisk spør du meg! 2,5 mil må du gå for å nå fram, korteste vei. Og så er det så mange hyggelige mennesker som jobber der og turfolk som du kan treffe der, ja da er ikke veien så lang likevel.


Jørn finner snart ut at hytta er tilrettelagt for hundefolket også, mens jeg snart er å finne med en kald en i stua. Vi har bestilt oss middag klokka sju.

Stekt ørret fra Skadvatnet serveres og smaker aldeles utmerket. Første ørreten på turen er det jo i og for seg.


Det spilles opp i stua på kvelden etter middag. Det er REV fra Røldal som er kommet inn denne helga for å spille både i kveld og i morgen. Det svinger godt.

Det skal ikke stikkes under en stol at både jeg og Jørn er noe småbrisne der vi endelig kommer oss videre seint på kvelden. Bjørn Ove har også gitt oss en smak av sin hjemmelagede blåbærlikør på veien. Takk for den!


En kilometer fra Litlos retning Besso finner vi i halvmørket en fin campplass langs bekken. Det er første gang jeg har satt opp teltet så seint tror jeg og i slikt mørke, for ikke snakke om noe småbrisen. Det går overraskende bra.


Dag 3: 15. juli
I det jeg løfter opp teltet for å ta det ned er det en liten skapning som ikke liker akkurat det. Høy fresing og lange fortenner er tydelige tegn på at vi ikke er venner. Et lemmen har befunnet seg under teltet mitt. Hvor lenge vet jeg ikke. Jeg roper at Jørn må gi meg kameraet som ligger borte ved sekken, men før jeg får det så raser det lille dyret av gårde og gjemmer seg under sekken min. Like etter setter det i vei derfra også og spinner over teltduken som ligger på bakken nå. Borte i gressbakken forsvinner det til slutt.


Rundt 10 er vi i vei oppover stien forbi Holken, dette markerte fjellet like nordøst for Litlos. Bak det ligger Skadvatn som vi ser vest for oss i det vi nærmer oss stidelet. Det er helt supert vær i dag og en fin bris som gir akkurat nok avkjøling.


Nede ved Ambjørgsvatnet er det farvel. Vi skiller lag jeg og Jørn, etter nesten to døgn på tur sammen. Det var hyggelige kilometre sammen, Jørn, og trivelig selskap ellers. Nå ville jeg fiske i Ambjørgsvatnet, Jørn var litt i beit for tid og skulle han rekke buss og tog på andre siden av vidda så måtte han henge i.


Det skal finnes finfin matfisk i Ambjørgsvatnet, men ingen er interessert i mine sluker den halvtimen jeg fisker. Vinden tar seg også opp litt mer fra sør der jeg står og slenger i motvinden etterhvert. Like greit å komme meg videre. Jeg har noen kilometre igjen til vannet jeg vil campe ved. Nå er jeg i nytt land på vidda, her har jeg aldri vært før. Det er alltid spennende.


Rett nordøst for den markerte Flautenuten langs T-stien til Besso ligger vannet jeg vil campe ved i dag. Har ikke hørt noe om vannet fra noen, det gjør det jo også litt spennende. Jeg vet at det skal være fisk å få i mange vann her inne i Grotflott. Hva dette skjuler finner jeg kanskje ut snart. Jeg må først bare finne et passende sted å gå av T-stien.


Bak noen steiner, akkurat der jeg skal til å ta av stien, står et Stavangerpar og roter med kartet i vinden. De lurer på hvor de er. Dere er "der" peker jeg på kartet deres. Fjellet der er Flautenuten peker jeg. Dere har en time-halvannen til Litlos hvis dere holder litt tempo. Konsert er det også der i kveld kan jeg fortelle. Da kan dere få dere en svingom også tipper jeg. Det er REV fra Røldal som spiller opp.


Jeg er snart over kanten og ser ned på 1342-tjønnet i Grotflott. Ikke langt fra utoset skimter jeg en fin plass til teltet, på avstand riktignok, men den er rimelig bra da jeg kommer fram.


Jeg har ennå ikke fått av meg sekken før middagsfisken er på land. En finfin halvkilos ørret. Endelig er første på land på denne turen. Det tok noen dager. Nå blir det skikkelig middag i leiren i dag.


Det er ikke ille utsikt herfra heller. Hårteigen i vest og Hardangerjøkelen i nord kan jeg se fra høyden bak teltplassen. Jeg ser det er endel snø oppe i skaret på Hårteigen. Sikkert ikke helt lett å komme seg opp der nå er en tanke som slår meg. Jeg var på toppen der i 2011. Da var det bare en liten snøflekk øverst.


Hardangerjøkelen hadde jeg sist utsikt til tidligere i sommer ved Olavsbuvatnet ikke langt fra Halne. Da lå jeg langt nærmere.



Etter middag så fiskes det mer og det er flere ørreter på i samme kvalitet som middagsfisken. Men disse får svømme ut igjen.


I kveldingen forsøker jeg stanga en siste gang kort fra utoset. Det kunne vært fint med stekt ørret til kvelds, før man sipper igjen soveposen.


På første kastet er det tunge drag der ute. En fin ørret har tatt den svarte sluken jeg har tatt så mange ørreter på i sommer. En sprek fisk er det som kjemper lenge. Dette kan bli kveldsen min.


Ørreten veier jeg til 640g og vil gi meg både kvelds og kanskje en stekt filét eller to til frokost i morgen.


Jeg merker at ørreten er hard i magen og hva det er ser jeg snart da jeg skal gjøre opp fisken. Jeg pleier nemlig ofte å sjekke mageinnholdet på ørretene jeg får for å se hva de spiser. Dette er tydeligvis en skikkelig rovørret. Ut av magesekken kan jeg nemlig trekke en liten mus, tror jeg det er.

Jeg er plutselig ikke så veldig sulten på ørreten lenger og den forblir uspist av meg. Jeg kan ikke huske jeg har opplevd dette før, men vet at andre har og at det skjer. Ørreten er grådig. Jeg så tidligere i år en ørret som tok frosk som svømte.

Dag 4: 16. juli
Det blåser friskt da jeg legger i vei på morgenen. Rundt 10 som vanlig er. Planen for dagen er å fiske meg fra tjønn til tjønn her i Grotflott samtidig som jeg beveger med retning Dimmedalshøgdene. Blir ikke dit i dag, mulig ikke lenger en rundt Bismarhei/Bismarvatnet.


Det er surt i dag etterhvert. Den ene regnbygen etter den andre feier over vidda fra sørvest. Utrivelig å fiske i motvind og jeg velger heller fiskeplasser der jeg kan stå med vinden i ryggen. Da går det an.

Speilreflekskameraet er pakket godt ned i sekken i regnværet og det er kun kompaktkameraet som er i bruk i dag.


Jeg vurderer en stund å ta turen opp til Hærevatnet, et fordums godt ørretvann her inne da jeg ikke er langt unna, men slår det fra meg. Jeg har ikke hørt mye om det vannet de siste årene, fisk er det nok der også, men de virkelig store er det lenger mellom antar jeg. At det også skal spøke der oppe, er heller ikke fristende å oppleve. Jeg legger derfor litt mer østlig kurs og krysser T-stien ved Bismarhei omtrent.


Et tjønn ikke langt fra Bismarvatnet er dagens mål. Der vil jeg ha to netter, så får jeg fisket litt i tjønnene i nærheten også. Kan bli en fin dagstur av det i morgen.


Vinden har tatt seg skikkelig opp i det jeg runder kammen og ser ned på tjønnet jeg vil ha camp ved. Den er blitt kald, vestlig nå. Teltplassen finner jeg snart på en liten morenhaug kort fra vannet og teltet må jeg feste til sekken når jeg trer stengene. Mister jeg teltet så forsvinner det rett ut på vannet.


Tjønnet jeg har camp ved her skal visstnok ha pen ørret er jeg blitt tipset om. Jeg blir ikke kjent med noen av dem denne dagen og det blir derfor ferdigmat fra sekken til middag.

Det blir rimelig kjølig på natta og det snør faktisk en periode også. Snøen legger seg på teltet mot vest. En kuriositet at dette også skjedde meg i 1995, på samme dato, her på vidda. Et snøvær fikk teltet da nesten til å knele.

Dag 5: 17. juli
Snakk om vind! Det blåser stikker og strå utover formiddagen. Jeg var tidlig opp før vinden tok seg virkelig opp og sikret en veldig pen halvkilos til formiddagsmat. Fin i formen og blank. Tydelig gode forhold i dette vannet da.





Midt på dagen antar jeg vinden er oppe i en skikkelig kuling i kastene. Kanskje så mye som sterk kuling. 3 ekstra barduner er satt opp mot vest og store steiner sikrer andre utsatte plugger og barduner. Det river skikkelig i teltet. Jeg hadde tenkt meg en tur i området i dag, men er redd for å forlate teltet i vinden. Det blir knapt nok ned til vannet for et kast og to med stanga før jeg spurter opp igjen til teltet. Her finner du en liten filmsnutt av opplevelsen i teltet.


Utpå ettermiddagen smeller det i det ende hjørnet mot vinden og duken der begynner å blafre høylytt. Jeg hiver meg ut og ser snart at den reima som er koblet mellom nedre del av duken og stangkoppen er røket tvers av! Trolig er det snakk om en slitasje over lengre tid, men fikses må det nå. Vinden må for all del ikke få tak under duken her som nå blafrer løst. Da kan den rive teltet i stykker.

Med litt tynn flaggsnor som jeg alltid har med i sekken får jeg fikset en midlertidig løsning.

Dag 6: 18. juli
Det er endelig langt roligere vind på morgenen i dag enn gårsdagen ble avsluttet med. Det er stilnet i løpet av natta. Etter et par resultatløse kast med stange i vannet nedenfor teltet pakker jeg leiren og legger østover. Dimmedalshøgdene skal besøkes igjen. Det er 7 år siden sist jeg var oppe i der og da tok tåka meg.


Ved Bismarvatnet er jeg i gamle spor. Her hadde jeg en fin camp i 2010, men noen stor fiskelykke var det ikke. Vind var jeg såvidt jeg husker også plaget med litt da her oppe, men ikke så ille som det jeg opplevde i går.

Jeg tar noen kast med stanga ikke langt fra utoset, men har ingen kjenning med fisken der ute. Det finnes fin fisk der vet jeg, men de står nok med litt avstand.


Akkurat i utoset er det rester etter en dyregrav eller fangstgrop fra eldre tider. For det er jo nødt å være det antar jeg. Jeg har lagt fiskestanga oppå for å vise størrelsen. Den står akkurat der elva fra Bismarvatnet starter ned mot Dimmedalstjørna


Ved Dimmedalsvatnet ser jeg igjen de fine, små engene med Reinrose som jeg så her sist jeg var her. Her er det frodig og en kalkrik berggrunn sørger for akkurat det.

To garnfiskere er ute og sjekker garnet som er satt ikke langt fra der jeg tar meg en sittepause. Noen storørret ser det ikke ut som de tar, men sikkert fin steikefisk. Mulig er det driverne på Besso som holder på der ute, eller gjester. De har påhengsmotor på båten og det er vel ikke alle forunt inne i nasjonalparken her.


Jeg tar av tråkke som går her og legger opp mot Nekkjatjørna. Kursen er lagt mot Reinavatnet litt lenger øst, like over fjellet. Der vil jeg ha en camp to dager nå og ta dagstur opp i Dimmedalshøgdene derfra. Bare det er ledig på eidet der da.



I det nederste av Nekkjatjørna er det kun noen småtasser på. Trolig er også det snittet i det vannet. I det øvre derimot, ja der har jeg tro på at det kan finnes litt større eksemplarer. Jeg mister en virkelig pen, kanskje 6 hektos fisk tett inne ved land. Smellfeit og fin i formen. En indikasjon på gode forhold og ikke for mye fisk.


Reinavatnet er mitt! Jeg ser i allefall ingen telt eller folk der nede der jeg skuer ned fra skaret. Jeg har kommet over og gjennom skaret fra Nekkjatjørna. Nå vil jeg ha to netter der nede på eidet mellom det lille tjønnet og Reinavatnet. Jeg tenkte tanken om en leir høyere oppe i Dimmedalshøgdene, men skulle jeg få den vinden jeg hadde i går der oppe, ja så hadde jeg angret på at jeg ikke la meg litt lavere.


En eventuell vestavind vil trolig ikke ta så hardt ved Reinavatnet som høyere oppe i Dimmedalshøgdene.


Jeg kan velge og vrake i teltplasser nede på eidet. Sist her lå jeg sør for bekken, nå finner jeg en plass nord for bekken. Teltet er oppe før to.





Sist jeg var her ved Reinavatnet fikk jeg fin fisk, opp i 800g mener jeg. Da tok jeg de fleste på "jig-trikset" som jeg kaller det. Kaste sluken langt ut og la den kontrollert og med stram line la den synke til bunns. Deretter løfte stanga opp og snelle inn noen meter for så å la sluken dunke i bunn igjen. Dette gjentas noen ganger på vei inn.


Det går ikke mange kastene før trikset virker igjen. En finfin middagsfisk på godt over halvkiloen har tatt møresilda. Perfekt matfisk! Den steiker snart i panna utenfor teltet.


Jeg har kontakt med fisk seinere på kvelden også, men da vil den ikke sitte skikkelig og slipper før jeg ser den.


Dag 7: 19. juli
Like bortenfor teltet finner jeg søppelrester fra flere år tilbake. Det er ikke noe nytt det på denne plassen. Sist jeg var her var det også endel søppel å finne. Det er virkelig ille at folk jeg trodde jeg hadde noe til felles med ikke kan ta søpla med seg ut igjen herfra. Trist egentlig.


Jeg er rimelig tidlig avgårde og legger kursen rett opp i Dimmedalshøgdene. Været er herlig og jeg kan fint gå i lettskjorta. En fin bris gir god avkjøling.


Sist jeg gikk opp her fikk jeg tåke og uvær og noe fisking utgikk da. Det ble hyttenatt på Besso i stedet, nå derimot skulle det fiskes.


Jeg starter i et av de høyestliggende vannene og fisker meg rundt til utoset. Ingenting. Herfra går jeg ned til neste vann nedstrøms og fisker en halvtimes tid. Ingenting her heller. Det neste derimot, der blir det en liten tass og noe smånapping. Tassen er for liten for steikepanna og får svømme ut igjen.


Neste vann er det snart en kontant hogg i sluken. Sitte vil den ikke, men ikke lenge etter er det fin fisk på. Joda, en pen halvkilos og i godt hold. Jeg slipper den ut igjen og satser på større fangst.


Et nes jeg fisker fra gir tilgang til et stor område å rekke over. Dypt er det også utenfor neset. En liten tass er plutselig på og i den jeg ser den nede i vannet ser jeg også en svær skygge som siger etter tassen. Det er en stor ørret, nesten roper jeg høyt.

Jeg røsker tassen på land, får frigjort den fra sluken og slipper den løs og så får jeg sluken, en lillauren i kobber og rødt, uti vannet igjen.

Der er ørreten etter igjen, men så siger den utover igjen. Jeg hiver ut igjen og nå er ørreten mer hissig. Den hogger til sluken og jeg gir tilslag. To, tre rist på hodet så er ørreten løs og siger tilbake mot dypet. Snakk om fisk! Jeg anslår vekta til minst halvannen kilo. Jeg hadde den ikke i overflaten og da er det ikke lett å gjette mer nøyaktig.


Like etter er det igjen en pen ørret på, men knapt halvparten så stor som forrige. Denne blir med inn til land, men får også friheten tilbake. Jeg vet det er større fisk her og nå går jeg for å bryte kilosgrensen. Det er mulig i dette vannet.


I sørenden av vannet tar jeg noen kast tvers over ei vik. Nå er det en av mine modifiserte sluker, en gammel Morild sjøørretsluk som forsøkes. Den er pusset ned og fått et øye + 3 røde flekker på kroppen. Den burde i teorien være en god ørretfanger.


Det går 5-6 kast så er det tunge drag i enden av snøret. Denne er dagens. Snart ser jeg også fisken og den bør krype over kilogrensa mener jeg.

På andre siden av vannet har jeg plutselig publikum også. To turgåere med store sekker stopper opp og ser kampen på avstand.


Jeg har snart fisken inntil land etter en forhldsvis kort kamp, jeg har sett at den sitter bra og har kjørt den ganske hardt. Med tommel og pekefinger over hodet på den så får jeg den raskt på land. Samtidig vinker jeg til publikummet på andre siden. De vinker tilbake og fortsetter sørover.


Yes, vekta viser godt over kiloen, 1095g for å være nøyaktig. Herlig, da var den fanget, den over kiloen.


Med kilosfisken i bånd legger jeg turen retning Reinavatnet igjen. Jeg trenger strengt tatt ikke fiske mer i dag, men legger likevel turen innom et vann til, så lagelig til det ligger på hjemveien til teltet.


Her blir det snart en feit halvkilos også. Et vak inne ved land kaster jeg på like etter at jeg har kommet ned til vannkanten. Ørreten tar lillauren momentant. Snakk om pen fisk her også.


Det er allerede utpå ettermiddagen og kursen er rett hjem mot teltet. Nå er det mer enn nok mat og det blir ørretmomsing resten av dagen er planen. Kanskje kan man få litt brunfarge utenfor teltet også, lett avkledd.


Tilbake i leiren er det like stille som da jeg dro. Fiskesuppe hadde vært godt til middag og deler av fangsten skjæres i saftige terninger.


Jeg klarer selvsagt ikke å holde meg. Etter fiskesuppa og en sløvings på liggeunderlaget utenfor teltet en times tid, ja så må jeg bare fiske litt igjen.



Jaggu er det ikke fisk på første kastet med jig-trikset like nedenfor teltet. Og ikke bare på første, neida, 4-5 ørreter, den største godt over 7 hekto stor tar jeg inn like etter hverandre. Jeg trenger jo ikke mer mat i dag og setter de tilbake i vannet. Tenke seg til. Jig-trikset var virkelig effektivt her.


Utpå kveldingen blir jeg var en bevegelse oppe i fjellsiden mot vest. Joda, der står det jammen meg en reinbukk på snøfonna.


Jeg setter meg på en stein og følger med på hva den gjør. Den er 2-300 meter fra meg, men jeg aner at den har sett meg. Jeg har jo beveget meg i leiren som den kan se fra der han står.

Lenge følger jeg med på karen og etter en liten halvtime rusler bukken nordover og opp i skaret jeg kom over i går. Den trivdes nok godt i skyggen der oppe på snøfonna og trekken som sikkert var der. Varmen i dag kan ikke ha vært særlig behagelige for slike dyr med insektene som også sikkert er plagsomme da.




Jeg tar kvelden like etter at sola forsvinner fra Reinavatnet. Dagen må jo sies å ha blitt svært så vellykket. Ikke bare har jeg fått bittelitt brunfarge, kilosgrensen er også brutt i dag. I tillegg har vinden som har forfulgt meg i sommer tatt en solid pause i dag. Håper det fortsetter slik.


Dag 8: 20. juli
I fint vær og bris fra sørøst forlater jeg Reinavatnet og setter kursen sørvestover retning Valgardsvatna. Der har jeg aldri vært før. Fin fisk skal det finnes der har jeg hørt.


Oppe i skaret jeg må gjennom tar jeg opp en flokk fjellryper. De springer foran meg en periode, før de letter og flyr litt høyere opp i fjellsiden.

Jeg er snart nedover igjen mot Øvre Gulleikstjørn. Der tok jeg noen kast i 2010, nå vil jeg ha et par til og se om det har skjedd noe der siden sist.


Fem kast ved utoset gir 3 ørreter og 2 kvalifiserte napp. Nyheten for egen del her er at det er mer fisk her nå enn sist jeg var innom for 7 år siden. De har gode forhold ørreten her tydeligvis, men slåss om maten må de. Tviler på mange store uti der.


I det største av Valgardstjørnane (1322 moh)  stopper jeg litt i nordenden. Forsøker å finne litt le for vinden som har tatt seg opp, men sliter litt der. Etter et par kast så får jeg inn et pent eksemplar av en halvkilos i god form. Her kan det nok være fin matfisk antar jeg.


Jeg tar også noen kast helt nordøst i det største av Valgardsvotni, men ingenting. Jeg setter snart kursen mot det øvre vannet og utoset der. Der vil jeg se etter campplass for natta.



Det er flere aktuell teltplasser å velge blant på eidet mellom de to Valgardsvotni, men med den kraftige brisen som kommer fra sørøstlig retning så er det bare en som duger. Teltet er snart oppe.


Det blir ikke fisking i det nedre vannet. Der står vinden rett inn så det gidder jeg ikke utsette meg for. Fiskingen blir i det øvre nær utoset der.


Der blir det en finfin middagsørret. Over 6 hekto stor, rund og fin og ikke minst knall rød i kjøttet. Middagen gir seg jo selv da.



Jeg vil tro at fisken ikke står veldig tett i disse to vannene her og kanskje er det det øverste som man med fiskestang fra land i allefall kan få fin fisk i. Tipper kilosfisken ikke er umulig å få der, selvom jeg ikke får mer i vannet denne kvelden.


Kvelden ved Valgardsvotni er virkelig fin den. I morgen legges ruta mot Kvenno. Jeg er i Hordaland og da heter elva Kvenno. I Telemark skifter den ending og blir til Kvenna. Jeg kan tenke meg en camp nede i dalen der.



Dag 9: 21. juli
Jeg er avgårde litt over 10. Jeg kan ta det rimelig med ro i dag da det ikke er lenger en rundt 4 km til neste campplass. Jeg vil ned i Kvennedalen til Kvenno.


Det er gråvær og regn i lufta. Vind fra en sørlig retning i dag. Midt i mot egentlig da, men ikke så fryktelig kald, heldigvis.


Jeg stopper innom et tjønn som virker lovende på kartet, men de tassene jeg stifter bekjentskap med indikerer ikke mange større i tjønnet. Jeg fortsetter derfor videre nedover etter en liten halvtimes fiske.


Kvennedalen stiftet jeg bekjentskap med sist i 2012 på turen jeg hadde da fra Mogen lenger øst. Det var en flott tur der de siste dagene gikk nedover langs Kvenna. Jeg var ikke borti storfisken i Kvenna da og jeg er ikke overmåtes optimist i dag heller, men det skal likevel bli spennende. Jeg har kurs for 1154-tjønnet oppstrøms Øvsta Krokavatnet. Det virker jo spennende på kartet i allefall.


Jeg finner en finfin campplass på et strategisk bra nes akkurat i innoset til 1154-tjønnet og kort fra utoset. En bedre fiskeplass finnes vel knapt i dette lille vannet enn akkurat utenfor teltet mitt.


En pakke med nudler i en Toro Rett-i-koppen klar grønnsaksuppe er lunsjen. Det er såpass tidlig på dagen ennå at middagen får vente noen timer til.


Det er godt med fisk å få her, men ingen i imponerende størrelse. Tydelig er det gode forhold for ørreten i dette tjønnet i Kvenno. Jeg tar inn et tosifret antall fisk, der den største kanskje bikker 4 hekto.


Det pussige er at ingen vil ha den svarte spinneren min som jeg pleier å hylle høylydt, men sluker i alle regnbuens farger og former biter de på. Det skal ikke være enkelt disse fiskeriene jeg driver med.


De siste dagene har jeg også hatt dekning på DAB-radioen. Det er virkelig ok. Da blir man ikke så avsondret fra verden og føler man fremdeles henger med i nyhetsbildet.

Utpå kvelden stilner vinden helt av og da kommer bakdelen med valget av teltplass fram, myggen. Teltet er satt opp på en bitteliten gressflekk mellom vierkrattet her på neset og når vinden stilner av ja så kommer beboerne i vierkrattet fram. Heldigvis er 50-prosenten med. Myggmiddelet med 50% DEET. Det er suverent.

Dag 10: 22. juli
Jeg hadde håpet på finere vær da jeg legger i vei vestover. Tåka ligger lavt ned i dalen. Jeg vil høyere opp igjen og nærmere Litlos. En siste camp før jeg besøker Litlos igjen hadde gjort seg. Oppe ved Holkatjørn har jeg hørt det er fint kun noen få kilometre fra turisthytta. Der kan jeg få tatt en liten klesvask også blir det fint tørkevær. Akkurat tørkevær er det ikke der jeg passerer Grotstølen i Kvennedalen.


Like forbi stølen tar jeg opp et stort lirypekull med godt flyvedyktige kyllinger. 8 småtasser i tallet legger lett på vingene og seiler nedover vierkrattene retning Kvenno sammen med foreldrene. Var ikke det litt tidlig med flyvedyktige lirypekyllinger på denne tiden?



Jeg tar meg innover Grotdalen og stikker hodet opp i tåka etterhvert. Det er heldigvis helt greit å navigere selv i tåka her. Elva som kommer fra Ambjørgvatnet er grei å følge oppover.


Jeg skal ikke via Ambjørgvatnet og tar av mer vestover ved tjønnet nedstrøms etter noen kast der med stanga. Ingen størrelse å snakke om på den ørreten jeg snart har på der.


Jeg må opp i Småholkane som de kalles på kartet. Der oppe ligger også Holkatjørn lunt til kan det se ut som. Har også hørt om fin fisk i vannet der tidligere, men hvordan det er nå vet jeg ikke. Likevel vil jeg prøve der bare jeg finner en fin teltplass.



Det blir mer og mer stein og tettere tåke jo høyere opp jeg kommer. Etterhvert så er det ikke mye å se. Heldigvis er det helt greit å navigere her også. Det er bare å følge skaret oppover og holde laveste punkt i skaret.



Tåka ligger virkelig tett der jeg regner med at Holkatjørn skal befinne seg. Jeg må helt ned knappe 20 meter fra vannet for faktisk å få øye på vannflaten. Joda, jeg er nesten framme i dag.


Jeg følger østbredden av vannet på let etter en ok teltplass. Utvalget er ikke for stort ser jeg, men rett vest for utoset finner jeg en perfekt plass kun få meter fra vannet.


Ikke lenge etter at teltet er oppe ja så letter tåka heldigvis. Jeg tar sjansen på en klesvask selvom sola ikke viser seg. Det tørker ikke særlig raskt uten varmen fra sola og jeg krysser fingrene for at den skal avhjelpe med tørkingen også.


Jeg ser snart at det er fisk i vannet. Flere vak indikerer lett det ute på vannflaten. Langs berget på vestsiden forsøker jeg igjen jig-trikset ved å la sluken dunke i bunn. Det er medisinen, men noen storing er det ikke. Knappe 3 hekto kanskje er ørreten som får svømme ut igjen.


Seinere på kvelden ser jeg noen vak kort fra land ikke langt fra teltet. Det frister litt til å montere fluestanga. En bitte liten tass på knapt ett hekto tar Caddisen på første kastet. Her må det jo være gyteforhold et sted.



Dag 11: 23. juli
Denne dagen for 6 år siden dro jeg ned fra Hardangervidda. Det var siste dagen på den turen i øs pøsende regnvær. På denne har jeg ennå mange dager igjen er planen. I dag er det Litlos som skal besøkes og kanskje der ta en deilig overnatting. En dusj hadde også vært fortreffelig.


Været er også på min side igjen. Sola skinner og klesvasken som har hengt ute i hele natt tørker kjapt en time og to i solsteiken på morgenen.


Jeg stresser ikke på vei nedover for å si det mildt. Mer tassing. Jeg har allverdens tid, men ikke for god heller. Er jeg heldig kan jeg kanskje sikre meg et rom for meg selv på Litlos. Sovesal er i allefall uaktuelt for denne karen.


Langs stien mot Litlos finner jeg den lille, vakre Jåblommen i blomst. I studietiden lære jeg at det er en art som indikerer kalkrik berggrunn. Det skulle vel også stemme ganske så bra rundt Litlos.


Det er fint å se Litlos igjen der framme. Jeg håper å møte en spesiell person nemlig i dag, som jeg møtte sist for 6 år siden. Det er Per Frøiland som er en levende legende blant sportsfisker'ne her inne. Den pytten han ikke har fisket i rundt Litlos er ikke verdt å prøve. Det er ganske sikkert. Jeg vet han skal være kommet inn denne helga.

Per kom i går sier Jarle, den hyggelige sjefen på turisthytta, men han er nede i Litlosvatnet og fisker og er nok ikke tilbake før i kveldingen til middag. Der har du Per. Jeg tipper det er han jeg ser ute i båten på vannet. Jeg fikk bli med Per ut i båt der for 6 år siden, en trivelig fisketur tross det dårlige været. Regn hele dagen. Likevel holdt vi ut noen timer og et par 3 hektos ørreter ble det også husker jeg.


Den hyggelige og smilende jenta i resepsjonen fikser et rom til meg, helt for meg selv. Jeg bestiller også middag og full pakke. Men, før dusj, ja så er det en kald enn eller to. Jeg finner selskap i Oddakroken med to eldre herrer rundt 80(!) som har gått inn hit fra Valldalen. Det står det respekt av.

Nei hei, er det den karen, hører jeg plutselig fra nabobordet i stua der jeg sitter i prat med en kar. En sunnmøring har satt seg ned med to kalde. Det er tydelig at jeg er gjenkjent. Joda, det er Martin som er kommet helt ned fra Haddal ikke langt fra Ulsteinvik på Sunnmøre. Han forteller at han er her nettopp på grunn av denne bloggen og ikke minst videoene til Espen Frøiland fra området. Det er moro å høre!

I går hadde Martin kjørt mer en 50 mil og gått opp hele Vivassdalen. Nå var han akkurat kommet til Litlos etter overnatting ved Holmavatnet. Videre i dag skulle han inn til Grøndalen som jeg hadde skrytt slik av på bloggen, forteller han, og vil ligge der i to netter Jeg skal også til Grøndalen forteller jeg, i morgen. Da kan vi jo treffes. Det kan bli hyggelig med litt selskap igjen.


Utpå ettermiddagen kommer Per Frøiland tilbake fra fisketur, uten fisk. Fryktelig dårlig i dag, forteller han.

Det blir virkelig en trivelig kveld på Litlos, i enda triveligere selskap. Herlig middag med tre-retters og hyggelig prat med Per og andre i Oddakroken. Det vil komme et eget innlegg om Litlos seinere her på bloggen.

Dag 12: 24 juli
En flott morgen åpenbarer seg da jeg trekker fra gardinene på rom 9. Perfekt turvær kan det se ut som. Jeg skal heller ikke gå langt i dag, kun opp til Grøndalen rundt 5 kilometer fra Litlos. En rusletur nærmest. Sekken er også lettere nå med mindre mat å bære på og kun én gassboks igjen (hadde med to store 450g bokser på denne turen, hver boks med en vekt på nesten 700g med fullt innhold. Den første gikk tom etter 10 dager på tur).


Jeg spør om jeg kan få kjøpe med meg et halvt brød da jeg betaler for oppholdet. Joda, det går fint det. Jeg gjør likevel store øyne da Jarle kommer med brødet. Jeg bad om et halvt, men på Litlos så tilsvarer de hjemmebakte brødene der minst ett stort, kanskje halvannet, kjøpebrød i butikk. Dvs. at ett brød på Litlos er nesten én meter langt! Husk det hvis du ønsker å kjøpe hjemmebakt på Litlos (det er mulig nemlig, spør gjerne i god tid), så er bakevarene større der enn hjemme. Og langt mer velsmakende også, spør du meg. Jeg kan gå fryktelig langt på et par brødskiver fra Litlos.

Det er nemlig skikkelig kraftkost brødet jeg har fått med meg. Tyngden forteller også det. Det er mer enn nok frokost i mange dager på det. I tillegg i sekken har jeg med meg både to kalde, jeg lovte Martin å ta med en til han, samt en bok jeg har fått låne på Litlos. Jeg har nemlig lest ut de to bøkene jeg hadde med til fjells. De har jeg fått satt i bokhylla på Litlos. Med som lånebok på neste runde nå, er Helge Ingstads "Pelsjegerliv". Den har jeg faktisk aldri lest før, utrolig nok!

Nå legger jeg ut på en liten ukes rundtur litt lenger vest og i noen av de samme traktene jeg tidligere har vært innom. Først mot Grøndalen.

Jeg følger stien mot Besso et stykke oppover før jeg tar av sør for fjellet Holken. Videre mot Skadvatnet.


Jeg fisker ikke i Skadvatnet og holder østbredden nordover. Det er fullt av ørret, men Litlos garnfisker endel der og fiskemiddagen jeg og Jørn fikk servert andre dagen på denne turen, var ørret tatt i Skadvatnet ble vi fortalt. Nydelig ørret, men altså ikke de største.

Jeg tar snarveien over fjellet fra Skadvatnet mot Grøndalen. På toppen får jeg litt regnvær, men ikke så mye at man blir særlig våt. Jeg treffer også igjen Martin da jeg er på vei ned mot Grøndalen. Han tar seg en liten runde med fiskestanga og forteller at han i går kveld fikk en pen 6 hektos ørret i Nedre Grøndalsvatn. Det lover jo godt! Vi snakkes seinere.


Det er ledig på den fine stranda, der jeg har ligget to ganger tidligere. Martin har lagt seg nærmere utoset ser jeg. Jeg velger likevel ikke å slå opp teltet på stranda, men på en liten haug noen titalls meter øst for stranda. Det kan lønne seg å ligge litt opp i terrenget skulle det stilne helt av og myggen angripe.

Jeg tar en liten runde med fiskestanga etter at teltet er oppe, men ingen kjenning. Etter et par timers tid ser jeg at også Martin er på vei langs bredden. Han har tatt runden via Ingvaldspytten (oppkalt etter tidligere bestyrer på Litlos) og Midtre Grøndalsvatn. Ingenting han heller. Vi ser vak utpå, men fisken er kresen i dag.




I kveldingen derimot blir det fangst. Jeg har tatt turen opp til Midtre og etter en liten halvtimes fiske der så er det pen fisk på. Digitalvekta viser 525g, rund og fin ørret. En annen kvalitet nå enn da jeg fisket her i 2010. I innoset til Nedre tar jeg snart også inn en større fisk. Denne drar vekta ned til 650g. Nå blir det momsing i leiren. Det er sikkert.








Dag 13: 25. juli
Vi er begge avgårde klokka 10. Det skal vades over elva mellom Midtre og Nedre Grøndalsvatn. Vi er begge enige om, etter å ha fisket der i går, at der må støvlene av og crocs på. Det er mer vann i elva enn da jeg kom tørrskodd over i 2010.






Vi tar en pause ved Nedre Nekkjabotnvatn. Et par vak indikerer fisk her. Sist jeg var her fikk jeg fisk på nesten hvert kast, tynne pinner. Da var det overbefolket tydeligvis. Det virker ikke slik nå. Et napp kjennes og noen vak ses. Mulig er det langt bedre bestandsmessig nå i dette vannet.








Vi fisker oss oppover mot det øvre vannet i Nekkjabotn. Martin tar inn en fin kanskje 4 hektos på spinner i ei vik. Den får svømme ut igjen.

Oppe ved det øvre vannet hiver vi sekkene for å fiske litt mer seriøst. Her hadde jeg en camp i 2010 husker jeg. Da fikk jeg fin fisk her. Nå vil jeg forsøke igjen.


Det går en liten halvtime før jeg ser antydning til fisk, men et par solide vak i kasteavstand indikerer fin fisk. Noen kast til så sitter den. En fin ørret har tatt den svarte sluken. Den kjemper tappert, men må gi opp. 740g viser vekta. Litt tynn i formen, men den skal bli middagsfisk i dag har jeg bestemt.


Jeg klarer akkurat å komme meg tørrskodd over elva her ved Nekkjaspranget, men Martin må i crocs. Vi vil ta turen over Langenuen og prøve trollvannet mitt fra 2010, Meinsvatnet. Det passer også Martin veldig bra, han har nemlig Hårteigen på toppturlista. Han vil til topps der på denne viddeturen.



Vi får et voldsomt regnvær på oss på vei opp kneika på Langenuen, men så skinner det opp i det vi bikker kanten over og ser bort på Hårteigen. Kanskje kan det bli en fin kveld. Martin ivrer også for en topptur i kveld. Den må han i såfall ta uten meg. Jeg var på toppen i 2011, det får holde.




Jeg kan strengt tatt ikke huske at det fantes så fine teltplasser her ved Meinsvatnet. La ikke veldig merke til det her i 2010, men Martin er overveldet. Vi finner lett hver vår plass kort fra vannet, lengst sør på østbredden.




Martin vil avgårde til Hårteigen utpå ettermiddagen. Rundt 4 kilometer fra leiren å gå bort til foten av Hårteigen har han funnet ut. Han er avgårde rundt seks.


Utover ettermiddagen og kvelden blir det fiske fra land nær leiren. Jeg ser opp mot Hårteigen og ser at været er skiftende der oppe. Tåka kommer og går på toppen.

Fisken er jammen i bett. Jeg kaster på et vak og der er første på. En smellfeit halvkilos ørret. Brei over ryggen og lite hode. Høy kvalitet.

Snart er en ny også på, men den lar jeg svømme ut igjen. Den første vil jeg ha til fiskesuppa i kveld.



Jeg koker meg en stor gryte fiskesuppe på den ene ørreten jeg tok opp i ettermiddag. Jeg hadde en halv pose Toro Lofoten fiskesuppe igjen i matposen. Fiskestykkene på bildet over lot jeg trekke i 10-15 minutter i den tynne suppa.



I nitiden er Martin tilbake i leiren noe skuffet. Han kom seg ikke til topps. Han med flere han traff der tok ikke sjansen på det siste partiet over snøen. Det var farlig glatt kunne han fortelle. Et lyspunkt er det jo. Han må jo tilbake da, en annen gang. Da vet han hvor fisken er å få og fin leirplass å finne.




Det blir fisking utover kvelden. Den er etterhvert ikke lett å ta ørreten, men jeg tror jeg har tre eller fire som sluttresultat denne kvelden da jeg gir meg. Den første ble tatt opp.



Dag 14: 26. juli
Vi har finfint vær på morgenen og utnytter en liten times fiske før vi pakker leiren. Det resulterer i ørreter på oss begge. Alle fiskene i svært godt hold og rundt 5-6 hekto i størrelse. Det har nok vært et fiskeutsett her for et par år siden siden de er så jevnstore ørretene vi får.




Kobber og rødt er sluken som tar de fleste ørretene her. En sikker sluk er lillauren. Det er vel den jeg tar de fleste på. Til slutt har vi tatt 8 tilsammen finner vi ut.







Det er nesten litt trist å dra herfra, men vi må videre på rundturen vår på vestvidda. Skålsløkene er hovedmålet i dag. Vi er i vei rundt 11 denne formiddagen.


Det tar ikke lang tid før vi ser bort på Grytevatnet. Det ligger like under 1400 moh. Det er mulig at det er fisk der, men nok ikke i mengder. Vi hiver av oss sekkene for en halvtimes fiske på et nes, litt i le for vinden. Ingen kjenning her.



Vi forsøker også noen kast nær utoset, men tomt her også. Ved utoset krysser vi T-stien og tar mer eller mindre direkte kurs retning Skålsløkene på andre siden av Grøndalshæ. Vi runder likevel på sørsiden slik at vi slipper de verste stigningene, litt blir det likevel.


Det tar ikke lang tid før vi kan se vestover og ned mot Skålsløkene jeg sist var forbi i 2011. Da fikk jeg ingenting der, men det skal finnes fin fisk der nede er jeg fortalt. Lett er den ikke å få sies det.


Vi får gråere vær etterhvert og regnet treffer oss i det vi er på vei ned mot det første vannet i dalen, vannet nedstrøms Sandvatnet. Det er fra øst været kommer i dag og vinden har tatt seg opp.


Vi har ingen kjenning med fisk i tjønnene nedover elva, som kalles Skålsløkene. I går var tanken å ta oss litt videre, men været er surt nok som det er og vi velger å finne oss campplass ute på et nes i det største av løkene her. Etterhvert finner vi også bra plasser til teltene.



Vi har teltene oppe ute på ettermiddagen og fått fine plasser med hensyn til vinden mener vi som er østlig og opp i en frisk bris. Det barduneres etter alle kunstens regler. Jeg har opplevd storm i kastene i området i 2011 og da knakk også midtstanga i fjellteltet mitt. Det gikk heldigvis bra.


Det blir litt teltliv på ettermiddagen, men så skinner det litt opp igjen i kveldingen og vi kan få fisket litt ute på neset.



Jeg tar i land en 6 hektos, litt slank ørret ganske snart. Den blir middagsfisk og fileteres. Martin får en enda større ørret, denne når 8 hektosmerket. Litt slank den også, og vi er enige om at vi kanskje er litt for tidlig her. Midt i august ville nok vært en bedre tid å besøke området.




Det blåser opp på kvelden og det merkes i teltene. De rister i vinden, men er godt bardunert mot vinden som er økende utover natta.


Dag 15: 27. juli
Det rister og røsker i teltet på morgenkvisten, men det overgår ikke det jeg har opplevd tidligere på turen. Er avslappet der. Det regner sidelengs fra sørøst. Jeg er nede hos Martin og hører om han er klar til avgang rundt ti. Det skal han klare sier han.


Dagens mål er det legendariske Krokavatnet nordvest for Litlos. Der er det en nydelig leirplass på østbredden vet jeg etter en leir der i 2010. Kommer vi oss bare dit da. Det er skikkelig grisevær og vi får vinden rett i mot mesteparten av turen ditt ser jeg på kartet. Vi har en 10-12 kilometer foran oss i drittværet.



Vi fisker oss fra vann til vann underveis, men det er kjølig å stå for lenge i ro og det blir egentlig bare noen kast her og der. Selv i vannet jeg tok to virkelig fine ørreter i 2011, blir det ikke mange kastene i vinden. Det er rett og slett for kaldt i lufta med både den kraftige vinden og ikke minst regnet som kommer sidelengs.


Vi når omsider T-stien mellom Litlos og Tyssevassbu og tar retning Litlos. Her treffer vi snart en gammel kar på stien som er på vei mot Tyssevassbu. Han kan ikke si noe om hva som er meldt av vær videre i dag. Vi ønsker han god tur videre i regnværet.


Der vi endelig ser ned mot Krokavatnet slår vi også av en prat med en liten gjeng engelske ungdommer. Trolig er de engelske, vi spør ikke. De skal selvsagt som alle utenlandske vi har truffet til nå, til ikke overraskende, Trolltunga. Vi sier lykke til med køståingen der.


De er seige de siste kilometrene fram til Krokavatnet og vi ser etter fine leirplasser før vi også kommer fram til den jeg vet om. Den viser seg også å være absolutt beste alternativ da vi her ligger virkelig godt i le for vinden. Teltene er snart oppe på gresset. 5 timer har vi brukt fra Skålsløkene og hit i motvind og regn. Ikke verst egentlig.



Denne plassen anser jeg som en av de aller fineste i området. 100% plant og godt drenert underlag på gressplen. Fin sittegruppe også i finvær er laget til her. Sist jeg var her i 2010 så var det litt småfallen og tynn ørret å få her, men ryktene skal ha det til at nå er den i langt bedre hold. Det blir spennende å se.


Jaggu roer ikke været seg også i kveldingen og vi fisker fra neset ved leiren. Det er snart fin ørret på hos begge.


Begge tar vi inn et par fine 4 hektos og halvkilos ørret hver i godt hold som ryktene skulle ha det til, ja kanskje opp i 6 hekto den ene til Martin.





Seinere kan Martin fortelle at han mistet en som kanskje var enda større. 7-8 hekto stor kanskje.


Dag 16: 28. juli
Sola bryter gjennom litt på morgenkvisten. Det tegner til en fin dag i dag og temperaturen er økende. Endelig finvær igjen kan det se ut som.


I dag vil vi til Litlos. Ingen skal få hindre oss i det. Vi fortjener noen kalde der synes vi nå etter runden vi har hatt denne uka. Vi ser ikke for oss noen overnatting der, men kun noen timers stopp for drivstoffpåfyll for å si det litt forsiktig. Vi vil nemlig videre i dag og ha siste campen på turen oppe i Vassdalen. Det gjenstår å se om vi klarer det da.


Langs Kollsvatnet kommer sola skikkelig gjennom skydekket og vi må begge kaste jakka. En kattevask i Skadvassbekken tar vi oss også tid til. Vi trenger jo ikke se helt rævva ut overfor de kjekke jentene på Litlos.


Vi har sett Litlos på mange kilometers hold og sakte men sikkert har turisthytta kommet nærmere og nærmere. Nå er vi klar for salt chips og kald, leskende drikke. Utenfor i sola skal vi få tørka litt av det som er blitt vått siste døgn.


Det er ufattelig godt å kunne sitte stille i en stol igjen. Ja, jeg merker årene komme i kroppen og en stol savner jeg titt og ofte på tur, en skikkelig stol med solid ryggstøtte. Ny nyter vi begge sivilisasjonens små gleder på Litlos og vi blir servert den ene etter den andre av blå bokser voksenbrus. For et herlig liv denne kontrasten her.

To ganger mens vi sitter der lander forsyninger med helikopter utenfor. Om det er jeg og Martin som har drukket tomt lageret har jeg ingen formening om, men at vi har vært med å tømme noe av det, ja det er ganske sikkert. Vi blir nemlig sittende i nærmere 7 timer å kose oss på Litlos, kanskje Norges beste turisthytte! Den kjekkeste betjeningen er jeg ganske sikker på at det er i allefall! Da er jo også mye gjort skulle det være snakk om en kåring.

Ørlite småbrisne er vi i sjutida pakket og klar for dagens siste etappe, jeg har egentlig ikke sett fram til den, å klatre opp stien til Vassdalen. Bjørn Ove stikker til meg noen drammer med den hjemmelagede blåbærlikøren som jeg fikk smake sist jeg traff han her for over to uker siden. Den skal bli god i teltet i kveld, sier jeg. Takk skal du ha, Bjørn Ove! I tillegg er et par blå bokser også med i sekken, samt litt sjokoladeholdig, søt kjeks.

Rundt hjørnet treffer jeg kjentfolk fra Karmøy. Hei til dere. Håper dere fikk fine fiskeopplevelser rundt Litlos i sommer.



Jeg sier til Martin at han får være hare opp kneika til Vassdalen. Han er jo den som samler på fjelltopper av oss to. Da er dette noe for han. Joda, han tar raskt ledelsen oppover. Det går faktisk overraskende bra også for meg. Formen er jo ikke så verst etter noen ukers tur, når sant skal sies.





På neset kort fra innoset i Nedre Vassdalsvatn har jeg teltet før, i 2011 på vei innover. Der er det ok teltplass å finne, samt fint å fiske fra neset der. Teltene er oppe før sola går ned bak Storekoll.


Vi tar begge en liten fiskeøkt fra neset utpå kvelden etter at vi er kommet i stand i teltene. Jeg tar snart inn en 3 hektos i fin form. Det tyder i allefall på sjans for matfisk her. Martin derimot satser på å fiske seg litt stein!



Jeg må si jeg sover utrolig godt gjennom natta. Siste natt på denne turen som har gått over all forventning turmessig. Ingen ulykker å snakke om, ingen skader, og den siste kneika er passert, den trenger vi ikke ta siste dagen, kun flatt omtrent og utforbakke de siste to milene. Vinden har vært sur da på turen, til tider, men utover det en aldeles flott fjelltur i godt og hyggelig selskap deler av turen. Joda, jeg smiler i søvne.

Dag 17: 29. juli
Jeg våkner tidlig. Det er flott turvær og kaffekoppen smaker utmerket i teltdøra. Jeg hører om Martin er våken og om vi skal forsøke en litt tidligere start i dag enn ellers. Vi har lang vei og han den lengste helt hjem. Han skal tross alt kjøre mer enn 50 mil også i dag. Joda, det er han klar for.







Det er helt i orden at Holmavatnet dukker opp foran oss dere nede. Kilometerne gjennom Vassdalen har gått raskt. Nå er det utfor ned til Holmavatnet og derfra rimelig flatt til Holmavassreet.

Like før vi er nede ved Holmavatnet treffer vi på tre sportsfiskere på vei oppover. Kjente fjes er det også, fra Ørretbloggen. Hyggelig prat får vi. De er på vei inn til Litlos, men har leiren nede ved Holmavatnet. Nå var det en dagstur til Litlos de ville ha seg. Jeg forteller om Nedre Vassdalsvatn de bør kikke innom da på veien inn. Der er det matfisk i allefall. Takk for hyggelig prat. Håper dere hadde en fin tur dere også.




På vei ned de siste bakkene mot Valldalen og bilen legger Martin merke til et lam som ligger like ved stien. Det kan ved første øyekast se ut som det sover, men det er dødt. Jeg kjenner på det også. Kaldt og stivt. Jeg knipser et bilde av øremerket. Det er ingen synlige ytre skader så langt vi kan se. Trolig sykdom som er årsaken.

Nede på parkeringsplassen treffer jeg en lokalkjent som jeg nevner det for. Han skal ta kontakten med grunneier som sikkert kan kontakte eieren ut fra øremerket. Jeg regner med at dette ble gjort. Kan nevne at dette er andre gangen på stien til Litlos jeg er kommet over et dødt lam. Sist var det tydelige bitemerker, spesielt i rumpa på lammeet, og da gjettet jeg på hund. Det lammet tilhørte faktisk en bonde i Haugesund fikk jeg vite.


Det er alltid en herlig følelse å nå fram til bilen. Man har mentalt de siste dagene begynt å avslutte langturen og startet å se for seg alle godene i sivilisasjonen. Joda, det skal bli godt nå å komme hjem en liten tur, men den siste uka har jeg tenkt mer og mer på en god makrellmiddag. Har blitt litt lei ørret etterhvert på denne turen. Tror jeg legger turen til Sørlandet til uka allerede. Det hadde ikke vært dumt med noen dager under tak der.

Jeg sier hadet og takk for turen og selskapet til trivelige Martin. Vi må holde kontakten sier jeg, og kanskje treffes vi der ute en annen gang. Det hadde jo vært hyggelig.

I det jeg ruller avgårde utover Valldalen langs vannet så kan jeg se tilbake på en virkelig flott tur på Hardangervidda. Det var godt å være tilbake. Mye vekslende vær har jeg hatt, men ellers helt fantastisk. Kilosgrensen ble brutt, det betyr litt, men det viktigste er naturopplevelsene og ikke minst alle de hyggelige menneskene jeg har truffet på og fått en trivelig prat med. Kanskje er det noe av det jeg ser tilbake på med størst glede. Jeg er ofte nok på tur alene og da er det alltid høydepunkter å treffe andre der ute. Håper vi treffes igjen!

Dere på Litlos må ha takk for super service og hjelp. Dere er utrolig hyggelige alle sammen med masse kunnskap om området og serviceinnstilte til tusen. Jeg kommer tilbake. Garantert!

PS! Husk at du kan klikke på bildene og se de i større versjon.

PS2! Vil du lese mer fra Hardangervidda her på bloggen kan du klikke her.

Det er alltid litt vemodig synes jeg å observere de første tegnene på at høsten kommer. Jeg liker meg best i den lyse årstiden.

Flokkene med gjess som i disse dager passerer over der jeg bor ser jeg hvert år på denne tiden. De har skjønt at nå går vi inn i høsten med kortere dager og lenger netter. Flokker på hver med mange titalls gjess har kurs sørover kan jeg se fra verandaen.


Jeg liker det ikke, at høsten nærmer seg, selv om det likevel kan bli fine turdager også i høst. Skulle vi mot formodning få en finere høst enn sommeren har fremvist, ja da kan man jo ikke klage. Det som da er synd er at jeg er tilbake på jobb. Helgene må jeg prøve å utnytte godt da.


Jeg begynner på jobb igjen neste uke. Det er alltid en overgang for en lærer med lang friperiode sommerstid. Jeg skulle likevel hatt meg en teltnatt eller to til før det. Kanskje er det en mulighet denne uka, selv om været er vekslende. Målet i år har blitt å bikke 50 teltovernattinger på tur. Jeg er oppe i 44 per nå. Et par til før jeg begynner på jobb igjen hadde vært fint. Så klarer jeg alltids noen i høst.

Meteorologene meldte om et værvindu med ok vær onsdag til torsdag. Sammen med Ally og Jan Guillou fikk Skorpeneset og Vigdarvatnet besøk et døgn.

De siste dagene har det blitt mye sofasitting og bloggskriving. Det er fint det, men da jeg oppdaget at både Yr og Storm var enige midt på dagen onsdag, ja da var det å hive seg rundt. Jeg hadde et håp litt tidligere i uka om at det kunne skje, en dag eller to med ok vær, så Ally og endel utstyr var allerede klargjort.


Jeg var på vannet ved Lindøy allerede rundt ett. Litt mer vind i mot enn jeg hadde sett for meg, men hastverk hadde jeg ikke og seig nordover langs land for å unngå mest mulig av nordvesten.


Herlig egentlig å være på kanotur igjen. Ally har ikke vært med i bilen i sommer. Noen langtur med henne har ikke vært planlagt heller, selvom det på alternativlista har vært en og to aktuelle steder å dra med henne.


Ally er lastet med langt mer enn jeg tror jeg trenger, men det er det som er fint med kano. Det er plass til så mye mer. Nå skal det nytes.

Det er sommertemperatur i Sveio i dag. Over 20 grader viste termometeret i bilen da jeg ankom. Solkrem er glemt, men det er lettskyet så sola tar noen pauser inni mellom. Da bør det gå fint. Litt underlag har jeg.

Jeg har hatt en 18g møreungen etter kanoen på overfarten, men ikke et napp. Håpet er selvsagt å oppleve det samme som i august i fjor da jeg fikk den fine ørreten på nettopp den sluken bak kanoen.


Det er ledig på "min" plass på Skorpeneset ser jeg fra avstand. Herlig. Det er bare å få lempet i land utstyret; ved, telt, godsaker både vått og tørt, og ikke minst campingstolen Den har jeg savnet i sommer.

Campen er snart oppe. Teltet på sin vante plass. Det er litt knudrete der og noen steder dårlig pluggfeste, men med en stein og to funker det helt greit med kuppeltelt. Et tunneltelt er litt verre her vil jeg mene.


Dunsoveposen er lagt igjen hjemme og det er Lom-posen som er med her. Det er meldt så bra temperaturer at dun er altfor varmt. Lom-posen er langt mer fornuftig her. Den har en komforttemp. på rundt 6 grader mener jeg.

Jeg har to sekker ved med så jeg har nok å fyre med. Det er ikke veldig mye bålved å finne her ute på neset så et par vedsekker bør man ha med.


Etter en middag med Real, for fisk er ikke kommet på land, så fyrer jeg bålet i sjutiden. Jeg har brukt stormkjøkkenet til vannkok til nå, men utover kvelden kan jeg bruke bålet.

Utover kvelden gjør jeg minst mulig og beveger meg minimalt. Jeg har riktignok hatt meg en liten times rundtur i Ally i Dyngjevågen uten fiskeresultat, men ikke mer fysisk aktivitet enn det. Her ytterst på Skorpeneset er det 15 meter til fiskeplassen og like langt tilbake til campingstolen og bålet. Det får holde dette døgnet.


Jan Guillou er med på denne turen. En roman jeg har hatt lyst til å lese en stund om mitt favorittema, 2. verdenskrig. Spennende.


Radioen er også med på tur selvsagt. DAB-radioen har vært med i hele sommer og også på denne lille utflukten. Her i Sveio fungerer den selvsagt godt, men det har vært flere steder i fjellnorge hvor det har vært helt dødt.



I det de siste solstrålene treffer Valhest i sørøst så er det bare å hive på noen ekstra vedkubber på bålet. En litt kjøligere trekk siver over neset nå.


Jeg forsøker litt fra neset med fiskestanga flere ganger utover kvelden, men det er rimelig dødt. Jeg ser riktignok fisk som er oppe i vannflaten, men mine sluker blir neglisjert. Ikke så farlig egentlig. Jeg har fått mange fiskemåltider i sommer og med på denne turen har jeg nok mat med.


Jeg klargjorde to nistepakker med ostesmørbrød før turen. Chorizopølse, paprika og gulost. Helt suveren turmat på nærturene dette, spør du meg. Bare å passe på at det ikke blir for brent.


I ellevetiden er det sengetid. Jeg tar boka med meg og tar ti minutter med hodelykta i teltet. Lukker igjen døra i innerteltet, men lar døra i ytterteltet stå åpen. Frisk luft.

Det kommer noen dråper i løpet av natta, men ikke mer enn at jeg trenger å lukke ytterdøra. Det går helt fint.

Litt før åtte er jeg ute av teltet. Sola har varmet opp litt. Det så ikke slik ut i natt nemlig, at det skulle bli fint vær. Det både blåste og regnet litt. Nå var det solskinn og nesten helt vindstille. Bålet er snart fyrt opp og kaffekjelen satt over.

Jeg hadde egentlig tenkt å få lest ut boka her ute på Skorpeneset, men i nordvest er det et tungt skylag som nærmer seg, selvom sola ennå skinner i sørøst. Jeg tar ikke sjansen på regnvær, selvom det ikke er meldt egentlig.


Jeg er på vannet rundt 11 og siger sørvestover mot Lindøy. En sluk har jeg ute bak kanoen, men superoptimistisk er jeg ikke. En nordvestlig bris er ganske hjelpsom og gjør det greit å padle hjemover igjen.


Neida, ingen kjenning på turen tilbake. Ikke så farlig. Fisk har jeg fått bra med i sommer, så det gjør ingenting.


I det jeg laster opp Ally på bilen så kjenner jeg de første dråpene. Da var det ikke så dumt likevel å avslutte nå. I bilen på vei hjem til Haugesund kan jeg oppsummere nok en flott tur på Vigdarvatnet med Ally. Teltnatt nummer 45 i år kan også stemples inn. Om det blir flere turer før jeg starter på jobb igjen på mandag får været avgjøre.

PS! Klikk på bildene for større versjon.

PS2! Sjekk gjerne ut turene mine på Vigdarvatnet her.

PS3! Kanoturene mine finner du under etiketten #Allykano her på bloggen.

Dette er godsaker på tur, så fremt du ikke er nøtteallergiker da. Jeg er heldigvis ikke det og da jeg kom over dette produktet hos Coop i sommer ble det flere poser med hjem.

Naturlige og usaltede nøtter og rosiner er digg på tur og gir energi. Jeg har stort sett brukt de som tillegg i frokostblandingen i sommer, som også inneholder mye nøtter, men også som ren energisnacks. En 150g pose som på bildet øverst inneholder; mørke rosiner, gule rosiner, cashewnøtter, mandler, pecannøtter og hasselnøtter.


Nevnte frokostblanding har jeg mer og mer gått over til på turene i sommer. Jeg har benyttet flere typer, men Coop har en bra en synes jeg med frukt og nøtter i pakninger på 750g ("Müsli Fruit & nuts"). Den inneholder foruten havregryn, rosiner, ananas, papaya, hasselnøtter, valnøtter og mandler. I en slik pakke blander jeg inn 100g tørrmelk. En slik blanding har holdt til 7-8 frokoster på tur i sommer. Blandingen rører jeg ut i turkoppen i kaldt fjellvann. I tillegg har jeg drysset en håndfull nøtter fra "Nut mix & raisins" over, samt et sukkerdryss (bildet over).

Det er et stort utvalg av slike frokostblandinger og sikkert og bedre enn hva jeg har forsøkt i sommer, så her kan man nok finne sin egen favoritt.

En siste, lille krampetrekning turmessig fikk jeg til denne siste helga før jeg begynner på jobb igjen mandag. Nok en tur med Ally da det ble meldt ok vær fra lørdag ettermiddag til søndag.

Jeg var pessimistisk med tanke på bra turvær denne helga, men så kunne det se ut som at lørdag ettermiddag og søndag kunne bli fine likevel. Ally lå allerede på biltaket etter siste tur denne uka.


Vigdarvatnet var jo allerede "gjort" i sommer, neste vann på lista lokalt er da som regel Liervatnet lenger nord i Sveio. Der hadde jeg også årskort fra i vår. Da gav det seg selv hvor sommerens siste kanotur skulle gå.


Det blir mindre og mindre bruk for ryggsekk på disse lokale turene i kano. Plastbokser og kjølebag er langt mer praktisk. Lette er de også å plassere i kanoen.


Jeg er snart på vannet, helt nord i Liervatnet. Ennå er det litt grått etter regnvær tidligere i dag, men det ser ut til å bryte opp i det jeg siger sørover og har snart en stang ute.


Det er ikke all verdens lang kanotur dette og etter en halvtimes tid er jeg framme på holmen. Her har det vært folk for ikke lenge siden ser jeg. Bålplassen er flyttet og det har vært hogget litt for mye med øks på friske furutrær synes jeg. Trist å se slikt på en ellers svært fin campplass. Unødvendig! Litt søppel er også lagt igjen, men det kan jeg få brent på bålet.


Det skal gjøres minimalt fysisk på denne turen har jeg bestemt meg for. Jeg har med kjølebaggen full av godis, til og med et par flasker av "Oves Eplecider". Bok er også med. Teltet er snart oppe med tarpen underst. Det er litt fuktig på teltplassen her.

Med tarpen under teltet er det fjellduken som blir tarp da en større regnbyge som ikke var forutsett på hverken Yr eller Storm tidligere i dag, bestemmer seg for å treffe akkurat holmen jeg har leir på. Det bøtter ned en halvtimes tid. Akkurat det har jeg opplevd på denne holmen før. Resten av ettermiddagen og kvelden blir fin.


Det blir litt fisking fra holmen utover ettermiddagen, men ingen på land. Flere kjenninger er det, men de vil ikke sitte. Ikke noe stort kjennes det ut som. Pølsemiddag blir det da, når fisken ikke vil. Det serveres hjemmelaget eplecider til maten. Den var virkelig god, Ove!


Jeg har godt med ved med meg på denne turen. Til en slik enkel overnatting holder det med to sekker ved har jeg funnet ut. Da har jeg godt til bålfyringen på kvelden, samt akkurat nok til morgenen også.


Fuglelivet har gitt seg mye nå ut i august, men på andre siden av vannet er det opptil 5 teller jeg, rovfugler som lager lyd. Kan det være en våk av et slag? Musvåk? Det kan virke som de har tilhold i området.

Like morsomt er det at en koloni med spissmus holder til akkurat på leirplassen. Jeg er litt engstelig for at noen av de skal finne inn i teltet mitt, så jeg passer på å ha innerteltet lukket. Denne type mus er ikke akkurat den jeg har mest lyst å ha i teltet. Hva slags art av spissmus som holder til her er jeg ikke i stand å se. Det er flere typer i Norge, og flere hundre arter globalt. Egentlig ingen gnager visstnok, som andre mus.


Jeg forsøker å få et bilde av de der de sprinter mellom tuene og faktisk mellom beina mine også et par ganger, men de flyr så fort at det er helt umulig. En slåsskamp mellom to individer blir jeg også vitne til der de ruller rundt inne i lyngen. Hissige små, skapninger det der.

Det blåser ganske friskt utpå kvelden, opp i en frisk bris, men jeg ligger ganske godt i le for det verste her teltet og bålplassen er. Det stilner utpå natta og på morgenen er det blikk.


Det blir ostesmørbrød til frokost også på denne turen. Smakfullt og godt. Ferdiglaget hjemme før jeg dro.


Jeg gjør noen halvhjertede forsøk med fiskestanga fra campplassen, men i dag er det ingen kjenning. Det gjør egentlig ingenting. Jeg er godt fornøyd med sommeren stort sett hva gjelder ørretfangst.


I det jeg er i gang med å pakke ned leiren kommer et voldsomt regnvær innover fra vest. Det var i alle fall ikke meldt i går, da jeg sjekket værmeldingen før jeg dro. Jeg hiver meg inn i teltet og sikrer alt som ikke tåler mye vann.


Det gir seg etter en 20 minutterst tid, regnværet og jeg får pakket ned utstyret. Teltet er rimelig vått, men det får jeg tørke når jeg kommer hjem. Sola bryter gjennom igjen og hjemturen kan se svært så fin ut.


Plassen er etterlatt langt finere enn da jeg kom, synes jeg. Håper man kan holde denne fine campplassen litt i orden. Det er nemlig ikke mange av dem langs vannet her.


I det jeg siger nordover igjen mot Lier og bilen der, så kan jeg se tilbake på en lang tursommer, hvor alt ikke helt gikk som planlagt, men likevel. Jeg kan i allefall krysse av 35 teltnetter siden 17. juni da jeg startet den lange friperioden min i sommer. Det er ikke så ille.


Ser jeg tursesongen under ett har jeg 46 teltnetter til nå. Det bør gå fint da å nå minst 50 i år tror jeg. Nå er det tilbake på jobb i morgen. Det blir en overgang det, men jeg skal forsøke å utnytte helgene i høst så mye som mulig. En fjelltur og to til må jeg få meg før jeg gir meg i høst, da opp i Etnefjellene håper jeg.

Det som kanskje gir mest villmarkssus på Hardangervidda er hvis du er så heldig å se villreinen der, mener jeg.

Å se en flokk villrein på Hardangervidda er gjerne ett av de høyeste ønskene mine på turene der. Det har bare skjedd én gang før, og da to flokker på én gang. Det var fascinerende.

På de 17 dagene jeg gikk på vestvidda i sommer så holdt jeg god utkikk etter villrein, men ingen flokker å se. Derimot dukket det plutselig opp en enslig reinbukk på en snøfonn noen hundre meter fra leiren min ved Reinavatnet. Artig å se hvordan den hadde funnet seg en snøfonn i skyggen, denne varme dagen på vidda.

Jeg filmet en liten sekvens av akkurat den opplevelsen. Du kan se den her:

Da er jeg tilbake på jobb og undervisning. Elevene mine hadde sin første dag i dag dette skoleåret. Det var hyggelig å se dem igjen! Jeg har utrolig kjekke elever! Kjekt også å treffe nye.

Det merkes å være tilbake på jobb etter så lang friperiode som jeg er privilegert med. På sett og vis, kanskje det eneste frynsegodet man har som lærer, disse friperiodene.

Høsten er her alltid når jeg begynner på jobb igjen i august. Det er min kalender. Høsten kan også bli fin og jeg krysser fingrene for akkurat det. Kunne man bare få noen fine helger i høst så er mye gjort turmessig.

I dag møtte jeg og Per Andreas den nye klassen vår i valgfag friluftsliv vi skal undervise dette skoleåret. Det blir virkelig spennende. Hele 38(!) elever er på lista. Neste uke blir det en liten fisketur lokalt. I september blir det fjelltur opp i Etnefjellene med gjengen (se fjorårets tur her). Løkjelsvatnhytta skal besøkes 22.-23. september. Det blir nok smekkfullt! Planlegger du tur dit da, velg en annen helg, eller annen hytte! Vil du se hva vi har gjort de siste årene på dette valgfaget, ja så klikk her.

Ser jeg tilbake på sommeren så er den ganske så vellykket synes jeg, turmessig. Jeg kunne nok dratt noen teltnetter til der jeg var, men summa summarum er jeg godt fornøyd med hva det ble til. Her kan du se hva jeg gjorde i sommer (klikk på lenken under bildene for å bli med):







Som sagt, en bra sommer turmessig. Været derimot har vært svært så vekslende. Mye vind. Nå krysser jeg fingrene for en fin høst. Den kan jo ikke bli dårligere, værmessig.

Noen teltnatt til helga tviler jeg sterkt på. Der er nemlig både Yr og Storm enig om at det vil bli fuktig. Da blir det gjerne det. Jeg sover ikke ute for en hver pris.

Det var helt greit at det ikke ble telttur denne helga for det er kommet noen skikkelige regnskyller gjennom hele helga som ville gjort mye vått. Det er garantert.

En morgentur søndag fikk jeg i allefall til. Det voldsomme regnværet på morgenen kunne jo få litt fart i ørreten var tanken min. Samtidig fikk jeg kikket innom et av mine favorittvann i distriktet.


Et par små kjenninger var det den første timen, men uten at noen ville sitte. Akkurat som fisken bare dyttet litt i sluken.


Etter over en times fiske i regnværet med svart sluk, juletrepynt, gull og rødt, blankt og grønt, så endte jeg til slutt på en 7g Lillauren i kobber og rødt. Da var det en som endelig lot seg lure. En virkelig fin halvkilos ørret i super kondisjon og den gav seg ikke uten kamp. Vi hadde en skikkelig fight før jeg fikk den over håvkanten og trygt ned i det gummierte nettet.


Det er blitt en fin snittstørrelse på fisken i dette vannet de siste årene synes jeg og det er moro å se. Det blir nok noen turer tilbake hit seinere i høst og også etter røya som finnes her.


Ørreten fikk svømme ut igjen etter et par foto. Den satt svært lett på enkeltkroken jeg stort sett bruker.

Neste helg håper jeg på fjelltur, bare meteorologene vil være venner med meg da.

Da er året også skikkelig i gang med valgfag friluftsliv på skolen jeg jobber. I dag var vi på en liten fisketur.

Turen gikk til nærvannet ved skolen og der har vi tidligere fått fin fisk med elever. I dag var vi hele 37 stykker og prøvde oss, men fiskebettet var ikke bra i dag. Noen meldte om kanskje et napp.



Neida, ti over halv to tok vi samling og kunne konstatere at det var ingen fisk på land på denne turen. Likevel en fin tur der regnværet holdt seg unna. Fin temperatur var det også.




Noen var også uti vannet en liten tur for å berge sluken som satt fast.



Neste uke tester vi kanoene her i vannet. Det er også alltid moro.

Vil du se tidligere turer med valgfag friluftsliv, ja så klikker du her.

Bildene er publisert med tillatelse.

PS. Klikk på bildene for større versjon.

Værmeldingen var såpass positiv for denne helga at en fjelltur var vanskelig å unngå. Det går an å si det på den måten også.

Akkurat klokka 12 fredag var jeg ivei østover i bilen. Jeg har fått en fin timeplan dette skoleåret, noe som gjør at jeg kan ha muligheten til å dra av gårde tidlig på fredager hvis jeg vil. Det er virkelig kjekt når det må noen timers kjøring til før jeg kan hive sekken på ryggen.

Jeg ville inn igjen i fjellene der jeg og Frank var innom i 2015, på grensen mellom Etne og Sauda. Der inne er det fine fiskevann. Nå ville jeg ha en annen inngang dit, fra Sauda denne gang. Det har jeg ikke gjort før.


Jeg er litt uggen i kroppen i det jeg legger ivei oppover den T-merka stien. Er ikke helt i hundre, men jeg biter det i meg og går på oppover. Svetten siler etter kun noen meter oppover.


Det er varmt inne i den frodige bjørkeskogen her og jeg blir fort andpusten. Jeg tar ofte små fotostopp og setter meg litt der det går an.


Jeg ser også at jeg nok ikke har lest kartet godt nok på forhånd. Det er langt brattere enn hva jeg leste av kartet. Lett å bli lurt slik.


Jeg har på kartet beregnet en to timers tid inn til første camp, men jeg må etterhvert innse at det går trådt oppover. Jeg må nok regne med en time til ja.


Endelig er jeg over skoggrensa og det blir litt luftigere. Det er ikke et menneske å se på vei oppover og heller ingen ferske spor etter folk i stien oppover. Ser ut som jeg er rimelig alene her oppe.


En god time etter skjema ser jeg ned på fiskevannet jeg vil ha camp ved. Det var her jeg og Frank hadde camp i 2015. Nå var meningen min å gå rundt vannet til andre siden å finne campplass der, men så sliten som jeg er nå så tar jeg kurs rett ned til campplassen fra 2015. Jeg orker rett og slett ikke de ekstra kilometrene rundt vannet i det kuperte terrenget som jeg da må gjennom.


Klokka nærmer seg halv seks da leiren er oppe. Jeg gikk fra bilen litt over to og er skikkelig sliten i kroppen og det er helt greit at jeg ikke gikk lenger i dag. Nå får jeg bli her til søndag i stedet for den planlagte rundturen. Det får bli en annen gang.


Jeg tar inn en 4 hektos blank og fin ørret i kveldingen, men jeg slipper den ut igjen. Det var ikke vanskelig å ta den synes jeg. Da er det nok muligheter siden også.


Det har vært fint vær hele dagen, men i kveldingen skyer det mer til fra vest. Det er heldigvis ikke kaldt, så jeg kan ligge med teltdøra oppe utover kvelden å kikke. Teltplassen her er ikke den aller beste. Det er nemlig ikke bare bare å finne gode teltplasser i dette området. Litt fuktig i bakken også, og jeg er spent på bunnduken om jeg har fått tettet alle hullene i den godt nok etter turene i sommer.


Lørdag morgen er jeg avgårde i nitiden og tar en runde med fiskestanga. Det er snart fisk på, men ikke noen store å snakke om. Rundt 3 hekto de to første antar jeg. Blanke og feite er de riktignok.


Jeg tar opp en på 2-3 hekto, da den satt så godt på kroken. Knall rød i kjøttet er den. Utrolig fin kvalitet på fisken i vannet her, selv på så små eksemplarer som denne.


Like etter er det en større på. Den slåss som juling og jeg må kjempe en stund med ørreten før jeg får den inn mot land og kan få tommel og pekefinger over hodet på den. Da er den berget. 6 hekto stor. Nå er det mer enn nok til middag i dag.


Det er artig at det er den svarte, hjemmemodifiserte sluken min som tydeligvis er den beste ørretfangeren her. Jeg forsøker også andre sluker, men det er kun når jeg har på den svarte at det er kjenning.


Jeg får inn to halvkiloser til på formiddagen, men disse får svømme ut igjen. De er i like godt hold som de to jeg har tatt på land, og begge gikk på den svarte sluken. Virkelig kvalitetsfisk i vannet her.



På vei tilbake til teltet kommer de første dråpene som var meldt i dag. Akkurat klokka 12, på slaget.


Da blir det telttid. Heldigvis så blåser det ikke så mye så jeg kan ligge med teltdøra på gløtt de første timene av regnværet, men utpå ettermiddagen så snur vinden litt og dråpene når inn i teltet gjennom døra. Da er det bare å zippe igjen.


Jeg har med griljermel på denne turen. Det glemte jeg å ta med på turene i sommer, noe jeg angret på. Er skikkelig digg på fisken til steikinga.


Regnværet varer i nøyaktig fire timer. Da bryter også sola etterhvert litt gjennom og det tegner til en fin kveld.


Fisken er merkelig nok ikke samarbeidsvillig på kvelden og jeg har ikke et eneste napp de små timene jeg fisker.



Når fisken ikke biter så rusler jeg heller rundt med kameraet. Det er et fascinerende landskap i fjellene her inne, akkurat på grensen mellom Sauda og Etne. Bergarter med fyllitt som inneholder litt kalk gjør at det er virkelig frodig inni mellom bergrabbene her.



På natta er det fantastisk stjerneklart oppdager jeg da jeg må ut et ærend. Månen glimrer med sitt nærvær og da trer stjernehimmelen langt klarere fram. Jeg vurderer et lite øyeblikk om jeg skal forsøke noen bilder, men slår det snart fra meg. Det er vanskelig å ta nattbilder med den lille gorillapod'n min som er med på denne turen. Da burde jeg hatt et større og høyere stativ med.

Det er skyfritt da jeg er ute av teltet litt over 8 søndag morgen. Helt blikk stille og jeg tar morgenkaffen på svaberget like ved teltet i morgensola.


Litt før 10 er alt pakket og klart og jeg legger i vei oppover fjellet igjen. Jeg bør være nede ved bilen rundt 12 regner jeg med.


Jeg tar et siste tilbakeblikk like før jeg runder kanten. Det er virkelig et flott område dette og moro at det finnes slik kvalitetsfisk her. Jeg kommer nok tilbake en gang, det er sikkert.


På vei nedover så treffer jeg de første menneskene jeg har snakket med på turen. Jeg så riktignok noen fjellvandrere på avstand i går, men for langt unna til at kontakt var naturlig. Nedover i bjørkeskogen treffer jeg på tre-fire turfølger oppover.


Klokka 12 er jeg nede ved bilen igjen etter nesten to døgn i fjellet her inne. Jeg kan krysse av to teltovernattinger til denne sesongen. Nå er jeg oppe i 48 i år. Da bør det være en kurant sak å bikke 50 som er målet.

Neste helg er det #nattinaturen og friluftslivets dag, som også innleder friluftslivets uke. Jeg har ikke "meldt meg på" noen av arrangementene i år, men skulle været bli ok så skal man ikke se bort fra en teltnatt eller to til da. Jeg krysser fingrene.

Kommende helg arrangeres Friluftslivets dag eller Kom deg ut-dagen, om du vil. Søndag er den store dagen!

Dette arrangementet er å finne mange steder rundt om i landet og i min kommune, Haugesund, skjer det i Djupadalen, byens nærturområde.


En rekke foreninger og organisasjoner viser seg fram med hva de kan tilby av friluftsaktiviteter for små og store. Klikk på lenken ovenfor.

Natt til denne store dagen avholdes også det nasjonale #nattinaturen -arrangementet. Det arrangementet sparker i gang Friluftslivets uke 2017. Jeg tar en natt ute i forbindelse med nettopp #nattinaturen, og det ser også ut til at jeg får selskap i år. Det skal bli trivelig. Det tegner også til godt vær.

I dag padlet vi kano på valgfag friluftsliv på nærvannet vårt ikke langt fra skolen. Noen var også ute i vannet en tur og ble klissvåte.


Å padle bekken ned til vannet var det også noen som gjorde, men de måtte utav kanoen da det ikke var allverdens vann under kjølen i bekken.


Vi var bare halv gruppe i dag da både C- og D-klassen var på SLT-tur til Vigdarheim. Likevel var vi 19 stykker, men vi tok bare med oss 4 kanoer bort til vannet. Det er noen hundre meter å bære bort til vannet og med 4-5 på hver kano så gikk det greit.


Elevene padlet litt på skift den timen vi holdt på i dag og noen var også uti vannet en tur.




Neste uke skal vi gå tur rundt Eivindsvatnet. Da følger vi Lionsløypa. Skoledagen blir litt lenger da, men det avspaserer vi i vinter.

Med en værmelding som lovte sol og varme sommertemperaturer, ja da måtte det bli overnattingstur denne helga.

At også det nasjonale arrangementet #nattinaturen skulle gjennomføres denne helga, fra lørdag til søndag, ja da var det jo ingen tvil om en overnattingstur.


Rundt halv elleve var jeg i vei fra Lindøy med fullastet allykano. Vigdarvatnet lå blikk stille denne lørdag formiddagen.


Jeg siger utover mellom "Japan" og "Skilpaddå" og har snart en møreungensluk i 18g bak kanoen. Den tok jeg den fine ørreten på i august i fjor.


Det er virkelig sommertemperatur i lufta og varmere er det meldt. Det er leir på Vigdarheim ser jeg da jeg glir forbi. Speiderleir kanskje?


Det er tredje året på rad at jeg tar turovernatting i forbindelse med #nattinaturenarrangementet og i år skal jeg også få selskap. Frank og Johnny som jeg har vært på tur med før kommer litt senere. Jeg har tatt på meg å være litt tidlig ute og okkupere campplass på Skorpeneset.



Jeg tar en liten runde ute på den store, blanke vannflaten før jeg vender baugen mot Dyngjevågen og Skorpeneset.


Campplassen er ledig på Skorpeneset og litt over 12 ser jeg Frank og Johnny komme over vannet. De er  tungt lastet med ved, drikke og andre godsaker.


I  løpet av ettermiddagen observerer vi at M/S Fittefjord flyttes fra Dyngjevågen, forbi oss på Skorpeneset, og slepes nordover i Vigdarvatnet, for full musikk. De koser seg ungdommene.



Det blir ikke mye fiskefangst på noen av oss utover ettermiddagen og kvelden, men det gjør egentlig ikke så fryktelig mye. Det blir heller mer bålfyring og avslapning.



Det er ingen suveren teltplass her på denne plassen, men det går an. Frank og Johnny får akkurat plass til teltene sine her. Sjøl vil jeg ta natta under åpen himmel. Det er det lenge siden jeg har gjort og det tegner jo til en stjerneklar natt. Bare soveposen holder. Har tatt med Lom-posen på denne turen. Den bør jo holde.











Det lir godt utpå natta før vi finner våre respektive overnattingssteder. Det er småkjølig i lufta. Ingen bombe det i klarværet. Jeg finner meg plass oppe på berget femten-tjue meter fra teltene til Frank og Johnny. Her har jeg god utsikt.


Jeg er småkald på beina utpå morgenkvisten og burde nok hatt på meg sokker i natt. Ellers har det gått greit. Soveposen er riktignok skikkelig fuktig på utsiden av kondensen i løpet av natta, men det har ikke trukket inn i posen. Friskt å godt å sove ute slikt.


Det er Johnny som er først oppe på morgenen og han får en liten ørret, den første på turen. Frank forsøker seg også, men uten resultat.

Sjøl får jeg en liten tass utpå formiddagen som jeg knekker nakken på. Morsomt er det at en stund etter ser vi en havørn som kommer lavt over leiren og stuper ned i vannet litt bortenfor oss og tar ørreten jeg kastet ut. Ørna flyr til ei furu på Skorpo hvor vi ser at den spiser ørreten. Artig opplevelse.


I ett-tiden legger jeg fra neset i Ally og setter kursen hjemover. Det er en svak sørlig bris i mot, men ikke noe problem. Frank og Johnny ville slappe av litt mer før de skulle pakke sakene sine. Møreungen er snart bak kanoen, men det er ikke tegn til noe i løpet av overfarten til Lindøy og bilen.

Takk for turen gutter og takk for selskapet på Skorpeneset. Det kan jo selvsagt gjentas en gang.

Nå blir det ikke tur igjen før på torsdag antar jeg. Da er det rundt Eivindsvatnet med valgfagelevene mine. Neste helg ser grå ut per nå, men det kan jo endre seg vet vi. Da blir det trolig tur igjen.

I dag var det Lionsløypa rundt Eivindsvatnet som sto på planen for valgfag friluftsliv.

Gjengen holdt godt tempo fra skolen der vi tok Lionsløypa i dag i finfint turvær. De som hadde vært smarte å sjekke It's Learning hadde fått med seg at man kunne ta med seg en flaske brus om man ville, og kjeks. Vi tok oss nemlig 20 minutters pause ved gapahuken på Lions plass innerst ved Eivindsvatnet.


Derfra var det utforbakke hjem mot skolen. De fleste var nede til rundt halv tre. Litt tidligere enn planlagt, men helt i orden, for akkurat da turbloggeren nådde skolen kom de første dråpene fra oven.


Neste uke blir det bålfyring og grilling i gapahuken til Haugesund Turistforening i Djupadalen.