Fem år etter ble det på ny tur innover Ifjordfjellet og Laksefjordvidda. Denne gang i godt selskap av Frank og Johnny. Det ble et eventyr!

23. juni
Sankt Hansaften ettermiddag legger vi i vei, endelig. Etter tre dagers kjøring, gjennom Sverige og Finland og to hotellnetter, er vi endelig i vei innover i Ifjordfjellet. Vi har parkert mellom bjørkene ved steinbruddet sør for Ifjord. Samme sted som sist, men da gikk jeg innover alene. Nå har jeg trivelig selskap på turen.


Vi har tunge sekker. Min veies til 28,8kg. Det er etter planen. Frank har noen kilo tyngre, mens Johnnys klarer vi ikke å veie. Den er mye tyngre tydeligvis.

Vi har ikke lagt opp til lange etapper på denne turen som vil gå i omtrentlig samme område og vassdrag som sist jeg var her for fem år siden. Ja, det er på dagen 5 år siden jeg sist labbet innover dalen her.


Litt forandringer er det likevel, vi vil ta første campen ved Skavhlejavri 281 moh. Det vannet har sett spennende ut på kartet gjennom vinteren og kan passe som første stopp. Det er rundt fem kilometer inn dit.


De er tøffe de første kneikene vi klatrer oppover og det er greit at det blir noen pustepauser oppover. Vi har en fin bris i ryggen som er god og avkjølende.



Ingen av oss har hørt snakk om Skavhlejavri noen plass, men at det er fisk der er ganske sikkert. Etter et par timer er vi over utoselva og ser utover vannet. Dypt og spennende.


På det markert neset på vestbredden litt sør i vannet er teltene snart oppe og vi kan skåle for at turens første camp er satt.


Frank er førstereisgutt nord for Polarsirkelen og får oppleve midnattsola denne første teltnatta på turen. Johnny har vært nordpå før.

Vi fisker alle til over midnatt rundt neset vi har campen, men uten resultat. Et par solide vak har vi nemlig sett, men vårt isenkram vil ikke aksepteres ute i dypet. Litt skuffet er vi da også da vi zipper igjen telt og poser for første natta. Skulle så gjerne hatt den første på land.

24. juni
Det er en kald vind vi har i ryggen i vei videre sørover. Vi har hatt avgang kl. 10 som er standard når vi er på tur sammen, vi tre. Det fungerer rimelig greit for alle. Nå er vi på vei sørover mot Silisvassdraget. Det var der det løsnet fiskemessig sist jeg var her. Første dagen gav oss ingen ting av fiskefangst.


Vi vandrer sørover på høydene øst for Urttasjavri retning Bordejavrrit. Rett sør for Bordejavrrit ligger det noen tjønner og vann som danner de nordligste kildene til Silisvassdraget. På kartet ser disse lovende ut og en teltnatt der har vi lyst på.


Første fiskestopp i den kalde nordvesten blir i vann 352 rett vest for Bordejavrrit. Helt sikkert fisk der, men vi kjente ingenting det kvarteret vi forsøkte oss. Kaldt var det.



Vi har sett for oss en camp mellom vannene 352 og 353 rett sør for Bordejavrrit. Da vil vi ligge godt sentralt til flere spennende vann. Joda, kort fra 353 finner vi lett fine teltplasser i le for den verste vinden.


Utpå ettermiddagen er også de første fiskene på land. 352-vannet rett vest for leiren gir oss de første røyene på turen. Dette vannet er også et av de øverste i Silisvassdraget. Det lover godt for turen videre.



Første fiskemiddagen kan inntas denne kvelden. Endelig er vi i gang med fisket.

25. juni
Det er regn i lufta i det vi ser utover 339-vannet en kilometer etter avgang fra sist leir. Etterhvert blir det fuktigere, men vi vil likevel stoppe opp og forsøke i vannet. Det ser virkelig lovende ut.


Det går ikke mange minuttene før det er fisk på i regnværet hos turbloggeren. Et par kast i vifteform så satt røya, en virkelig pen en også.


Et bilde og to i håven, så får den svømme ut igjen, denne kanskje vakreste ferskvannsfisken vi har her i landet. Det er for tidlig på dagen å ta middagsfisken.


Det er fantastiske farger disse fiskene fremviser og at de er i virkelig god kondisjon i dette vannet ser vi tydelig på kroppsformen. Brei over ryggen og rund i buken. Fantastisk fisk. 7 hekto kanskje, denne?


På kartet ser vi at det er markert en hytte eller koie ikke langt unna. Dit setter vi kursen for å kikke innom. Vi regner med den står åpen.


Koia ligger i nordenden av 319-vannet i Viktjernene, eller Luoktaladdot om du vil. Den frister ikke veldig til overnatting, men skulle det knipe hadde vi vel tatt natta tenker jeg.



Helt ok med slike krypinn her inne på øde vidda, må vi innrømme skulle uværet komme over oss. Da kryper vi gladelig inn.

Jeg stopper opp litt i det avlange tjønnet sør for 319-vannet, mens Frank og Johnny fortsetter mot Silis. Det frister til noen kast. Jaggu er det ikke en pen ørret på allerede på første kaste i innoset.


6-7 hekto stor anslår jeg den til i håven. Den får også svømme ut igjen i dag. Like etterpå er det en tilsvarende på like nedenfor i tjønnet. Den også svømmer der ennå sannsynligvis.


Jeg tar igjen Frank og Johnny nede ved det midtre av Silisvanna, på vestbredden. De har stoppet for en fiskepause.



Begge kan snart dra fin middagsfisk på land. Silis leverer sakene på de første kastene her.


På mitt forslag har vi på forhånd bestemt oss for et par netter nettopp her i området. Mellom midtre og nedre Silisvann håper vi å finne ok teltplasser. Det er kun en kilometer halvannen ned dit.



Joda, flotte teltplasser finner vi akkurat der vi ønsket oss det. Kort fra nedre Silisvann og fiskemulighetene der.

Teltene er knapt oppe før jeg er nede på steinen der jeg startet fiskeeventyret for 5 år siden. Da beit første fisken på akkurat der.


Utrolig nok, ja så skjer det igjen. Få meter fra steinen jeg står på ja så biter røya på Aura Flakesluken igjen og denne er jammen meg større også. Middagsfisken veier jeg til gode 9 hekto!


Det er ikke slutt der. Røyene formelig koker, som makrell, like utenfor land. Det er tydelig noe som klekker i vinden. Jeg ser ikke helt hva det er, men særlig selektiv er ikke røya, for 2-3 til er på sluken før jeg er fornøyd. Kun 9-hektosen beholdes på land til middag. Helt fantastisk!






Det er fiskemiddag på alle denne ettermiddagen ved Silisvanna. Et fantastisk område med et uttall av fiskevann. Vi blir her noen dager.



26. juni
Jeg tar noen kast på morningen like nedenfor leiren. En rødrev tusler forbi på andre siden, uten å ha sett meg tydeligvis. Vinden er riktig i min favør. Artig å se hvordan den svinser og svanser rundt på jakt etter mat i terrenget.


Like vest for det nedre Silisvannet ligger et avlangt vann vi tar turen til denne formiddagen. Det blir ikke resultatløst for å si det slik.


Johnny tar østbredden, mens jeg og Frank tar vestbredden. Det går ikke mange kastene før Frank har på pen røye. Alle drar pen fisk i løpet av dagen fra dette vannet. De fleste får svømme ut igjen. Vi kan jo ikke ta opp alt vi får.


Like bortenfor Frank opplever jeg å få inn to pene ørreter på rappen. To kast, to ørreter. Begge jamnstore, rundt 6-7 hekto. Begge beit også på sluken FØR jeg hadde begynt å sveive inn. Artig opplevelse.



Jeg treffer på Johnny sør i det nedre Silisvannet på vei mot leiren. Han har middagsfisken med seg i hånda hjem mot leiren.


Silis har gitt oss i overflod disse to dagene. Vi fisker og spiser. Værmessig har det vært skiftende, men helt greit. Mest gråvær, men noen solgløtt inni mellom. I morgen drar vi videre sørover i vassdraget.

27. juni
Det blåser stikker og strå, som det heter. Men, vi har heldigvis vinden mer eller mindre i ryggen og da gjør det ikke så mye. Litt før ti er vi i vei sørover, etter et flott opphold her ved Silisvannan. Neste camp blir ved Dollajavri!

Jeg overtaler gutta til en liten fiskestopp ved utoset i nedre Silisvannet. Det blir ikke lange stoppen. Den kraftige nordvesten gjør det lite trivelig og ikke særlig lett å fiske. Vi er snart videre igjen.

Kraftledningene som krysser sør for Silis er markerte i terrenget her. Man kan synes sitt om de, men er det noen kraftledninger jeg har hørt endel om de siste åreren, ja så er det disse. Disse har nemlig figurert i bakgrunnen på noen bilder fra sist tur her. Nå nærmer vi oss nemlig dit.


Vi har fulgt vassdraget fra Silisvanna sørover og nå nærmer vi oss Silisluoppal, dette lille tjønnet i elva på vei sørover mot Dolla. Det var her jeg opplevde "bonanza" for fem år siden. Selvsagt må vi ha en stopp her.


Vi parkerer sekkene sør på østbredden og jeg er snar om å få snøret uti. Det er nemlig her, i dette lille vannet at storrøya på forrige tur beit på.

De store fangstene blir det ikke på oss, denne ettermiddagen, men kanskje opp i 6-7 hekto størrelse de største. Vi kan egentlig ikke klage da.


Etter en times fiskepause er vi videre mot målet for dagen, nemlig legendariske Dollajavri. Nevnt overalt i fiskelitteraturen fra gammelt av i Finnmark, fram til glansa magasiner og blogger av nyere dato. Vi er ikke de første som tar turen dit.


Vi er framme i halv firetida. En kikk innom hytta er obligatorisk. Ikke vært folk her siden i vår, på snøføre, sier hytteboka. Akkurat det er kjekt å vite. Vi er kanskje de første fiskerne her inne med fiskestang. Det er nok ikke dumt.



Vi er ikke redd for å etablere leir kort fra hytta da. På samme sted som jeg sist hadde to netter. Vi planlegger 3 her.



Det blir en kjølig ettermiddag, men fisken biter likevel i Dollajavri og Johnny tar første kilosørreten i vannet denne ettermiddagen.



28. juni
Det er rimelig kjølig vær da vi legger i vei nordover mot Dollaluoppal på formiddagen. Vi fisker litt i innoset til Dollajavri. Johnny tok en kilos her i går kveld. En tilsvarende er etter sluken min, men ta vil den ikke.


Høyere opp kommer vi til slutt gjennom det mannshøye vierkrattet og klarer å krysse elva rimelig tørrskodd. Vi vil fiske Dollaluoppal fra vestbredden.

Tett på utoset i Dollaluoppal har jeg skikkelig kilosrøye på, men den slipper taket etter kort tid. Det var krefter i den kan jeg melde turkompisene.


Ikke lenge etter er det ny røye på, men denne er litt mindre. Rundt 7-8 hekto anslår vi vekta til. Etter at Johnny har fått avfotografert en smilende turblogger, så får den svømme ut igjen.


Ute på den lange øya som strekker seg sørover i Dollaluoppal, som jeg kommer meg tørrskodd over på, så blir det to fine ørreter i håven i 7-8 hektos størrelse.


Jeg og Frank tar etter Johnny som har forsvunnet bak haugen i vest mot Coarvvosjavri, oppstrøms Dollaluoppal. Vi finner han etterhvert litt i le for vinden på vestbredden.


Halvkilos på halvkilos av ørret og røye blir det nordover vestbredden av dette vannet på alle tre. Vi slenger noen sluker i tjønnet oppstrøms i nordvestenden også, men der blir det bare et par småtasser. Oppvekstområdet tydeligvis, for ørreten i vannet her.




På vei østover mot Silisluoppal noen kilometer mot øst, tar vi opp en elg i vierkrattet foran oss. Ikke overraskende for vi har sett tydelige spor, droppings, i krattene vi har forsert de siste dagene. Elg er glad i vier vet vi.


Det blir ikke mye fangst i Silisluoppal og vi tar snart over elva litt sør for vannet. Herfra legger vi sørover via tjønnene 286 og 280. Begge tjønner gir fiskefangst på Frank og Johnny.


Det blir tatt inn flere fine fisk på kvelden kort fra leiren ved Dollajavri. Også turbloggeren skaffet seg kvelds og frokost kort fra teltet.



29. juni
Det er småkjølig på morgenkvisten denne siste lørdagen i juni ved Dollajavri. Ørret til frokost. Det er gjerne litt greiere å steike ørreten når den har ligget med salt i panna over natta. Den krøller seg ikke så mye da i steikepanna. Godt er det med varm mat til frokost.



Det er en kald nordvest som feier inn mot leiren over Dollajavri på formiddagen. Likevel tar vi turen sørover østbredden langs vannet.


Det er litt rart, men ørreten er virkelig i bettet denne dagen, selv i den virkelig kalde vinden. Johnny tar et par kilosørreter i land, og Frank likeså.



Det er virkelig moro når fisken er i bett til tross for vind- og værforholdene vi opplever. Vi velger jo å tro at vi er på rett sted til rett tid.




På kvelden i leiren så blir det plutselig skrik og skrål fra bredden da Johnny har storfisken på. Vi er alle tre enige om at det må den være, storfisk, slik den raser ut med snøre. Både Frank og undertegnede filmer seansen. Likevel blir vel alle litt snurt når det viser seg å "bare" være en kilosørret som hadde tatt sluken til Johnny. Trolig blir det publisert en video av det hele seinere her på bloggen.


At det er kjølig på kvelden gir seg også uttrykk i snøværet som ramler ned på oss i nitiden. Det er temperaturer ned mot frysepunktet rundt oss. Vi lider ingen nød med både godt utstyr og nok drivstoff til stormkjøkkenene våre. Likevel en kuriositet er snøværet midt på sommeren for oss søringer.


30. juni
ATV'en vi så i går kveld har kurs mot leiren vår på morgenkvisten. Det viser seg å være en svært så hyggelig politibetjent ute på oppsyn i området, fra Reinpolitiet. Han er litt overrasket over at vi er her inne allerede nå. Men, smart også av oss, sier han. Fisket er jo best akkurat nå. Akkurat DET kan vi underskrive på. Sjøl har han ikke med fiskestanga etter 15. juli forteller han. Det er bortkastet tid.


Vi får mange gode tips til fiskevann av betjenten før han legger i vei østover vidda. Virkelig gode tips!

I titida er vi igjen på vei sørover vidda. Vi skal ikke veldig langt i dag, kun sør til Nammajavri, og det blir sørligste punkt på denne rundturen. Før det må vi krysse Guorgajohka oppstrøms Vuolimus Lavnnjosjavri, dvs. Nedre Lavnnjosjavri.




Iskaldt vann kan nevnes, men det er greit med crocs på slike vadinger. DET hadde jeg ikke sist her og da ble det våte fjellstøvler et døgn derpå.

Nammajavri åpenbarer seg snart foran oss. Det blir camp kort fra utoset, som sist jeg var her. Kort etter er middagen til turbloggeren sikret i vika ved utoset. Kjapt og enkelt.



Nammajavri har alt vi ønsker, nemlig flott campplass kort fra vannet og godt fiske. Vi tar mye fisk denne ettermiddagen, men ingen over kiloen. Likevel så er det en virkelig kubbe av en røye som følger sluken til turbloggeren helt opp til vannflaten i kveldingen. De finnes der ute, ja det er sikkert.











1. juli
Nammajavri er sørligste punkt på rundturen vår. For 5 år siden var jeg sør til Gurteluoppal, men det står vi over denne gang. Nå er vi tipset om noen småtjønner nord for Guorgajohka vi vil sjekke ut et døgn. Dit settes kursen.




Vi setter kursen mot det øvre Lavnnjosjavri. I utoset der må det være mulig å enkelt komme over. På veien vinkes vi innom en lokal ATV-leir. Det et tross alt blitt 1. juli og da kan man kjøre inn på vidda på de gamle traktorslepene.


Et lokalt ATV-lag fra Tanadalen har i løpet av natta kommet inn nordfra på traktorslepa fra Ifjordfjellet og bosatt seg med tørt og vått ved midtre Lavnnjosjavri. Pære fulle alle som en slår vi av en prat med dem så godt det lar seg gjøre. Den minst fulle gir oss noen fisketips, ellers er det ikke mye å få ut av gjengen. En av karene forsøker å si noe i det vi skal legge i vei, men klarer ikke å stå oppreist og det blir med det.


Rett nedstrøms utoset til øvre Lavnnjosjavri er det greit å komme over i crocs. Herfra er det greit terreng nordover hvor vi har kursen.



Det er et fascinerende morenelandskap vi entrer etterhvert og teltplassene gir seg selv bare vi kommer over bekken. Det går rimelig greit.

Jeg har fått flere tips om disse tjønnene de siste årene, og aller sist både fra politibetjenten vi møtte ved Dolla og faktisk også de fulle Tanaværingene tidligere i dag. Disse tjønnene er fulle av finfin røye og ørret.



Det går selvsagt ikke lang tid før det er fangst på. Etterhvert så mister vi alle mer eller mindre tellingen på hvor mange vi har fått.



I løpet av kvelden har både Frank og Johnny passert kilosgrensen, der Johnny har fått flere røyer over. Min største blir på litt over 9 hekto.

Dette er virkelig høyproduktive tjønner og vann med en stor bestand røyer og ørreter i skikkelig god kondisjon. Vi tar selvsagt ikke opp akkurat mer enn vi klarer å spise opp.

2. juli
Den tiende dagen på tur er vi i vei lenger nordover. Vi har kurs mot Lavvosaivassdraget hvor vi vil ha en natt og to, men før det vil vi innom noen tjønner vi har fått tips om underveis på turen. Vi stopper opp ved et av disse.

Her deler vi oss og jeg og Frank tar rundt sørenden mens Johnny fisker seg fra nordenden. Uten de store fangstene, så møtes vi alle tre ikke langt fra nordenden. Kort etter møtet er det fast fisk på hos turbloggeren. Det er rimelig kjapt klart at dette ikke er minstemann i vannet!

Røya har tatt Aura Flakesluken jeg har benyttet på 99% av turen. Den har virkelig gitt fangst. Nå satt den i kjeften på en virkelig kubbe i dette lille vannet på grensen mellom Laksefjordvidda og Ifjordfjellet.

Johnny får filmet ganske mye av kjøringen og det regner jeg med vil komme på bloggen etterhvert. Den viser i allefall at turbloggeren etterhvert får røyekubben i håven og triumferende kan løfte fangsten på land.


Røya er ikke lenger enn 48cm lang, men hele 1580g, 1,58 kilo! Snakk om kubbe!


Kort etter røyefangsten til turbloggeren så kommer regnværet og turen går videre nordover. Vi har sett oss ut et tjønn å campe ved for natta noen kilometer lenger nord. Det blir en kveld og natt i teltet. Fuktig, kaldt og vindfullt! Fiskesuppa med røye varmer i løpet av kvelden i alle fall.



Deler av røya kuttet jeg også opp i skiver, i skav. Dette funker fint å steike i panna, sprøstekt Anbefales!


3. juli
Det er gråvær da vi legger i vei videre nordover. Det øvre av de store Lavvosaivanna er målet. Her ser vi for oss to netter slik at vi kan få oss en rundtur i området.


Det er rimelig flatt terreng vi beveger oss nordover i og kilometrene går unna ganske kjapt. Ved et navnløst vann merket 342 på kartet hiver vi sekkene og fisker en liten stund. Alle har kontakt med finfin røye her.


I gråværet som henger over oss finner vi etterhvert ned til det øvre av de store Lavvosaivanna. Her blir det camp ytterst på det markerte neset i nordenden.



Det er fuktig vær utover ettermiddagen og kvelden og teltet er mer fristende enn utelivet. Det er grått og disig ute.

4. juli
Dagstur i området, i de øvre delene av Lavvosaivassdraget. Vi fikk konkrete tips av politibetjenten vi traff ved Dolla som vi vil sjekke nærmere ut og legger i vei mot noen vann lenger opp.


Det blir både finfin ørret nærmere kiloen og røyer over. Frank tar hele to røyer over kiloen på rundturen.


I ett av vannene klarer turbloggeren å ta inn hele tre fisk på de tre første kastene i vannet. Alle i størrelsesorden 6-7 hekto store, kanskje 8 den største(!). At det i det vannet finnes større kan vi alle garantere!



Det blir en rolig kveld i leiren på kvelden. Litt fiske fra neset og i innoset kort fra leiren og middagssysler utenfor teltet til Frank.




5. juli
Det tikker og går mot slutten av turen. Vi har fått skrekkelig mye fisk og det har vært umulig å holde tellingen. Vi diskuterer litt om hvordan vi kan formidle resultatene fra denne turen og kommer vel til at vi har fått et tresifret antall fisk til sammen til nå, men akkurat hvor mange er umulig å tallfeste.

Hverken Frank eller Johnny har tall å komme med fra sine fiskerier, men at de er langt, langt over forventet er de klare på. Enkelte dager har de tatt inn et tosifret antall fisk kan de fortelle. I størrelse snakker vi om langt over halvkiloen i snitt, enkelte dager kanskje opp i 8 hekto(!).

De minste som ble fanget av undertegnede var på flue nedstrøms Nammajavri. Knappe halvannen til to hekto store ørreter som tok Black Gnatflua Johnny hadde bundet til meg.

Denne fredags formiddag legger vi i vei nordover mot siste planlagte camp ved Gorrojavri. To netter der som avslutning er tanken, kanskje tre?


Det blir en fiskestopp i nordenden av Goivvohatjavri etter en god times vandring. Har hørt om fin fangst i vannet her. Det har jeg forøvrig også hørt om i Holmvannet rett øst, men det er så stort at det frister ikke like mye å prøve fra land.


En følger etter sluken er vel det eneste som registreres av liv i vannet. Vi er i vei videre kort etter.





6. juli
Det ble en god mil i går fra Lavvosaijavrrit og opp hit til Gorrojavri. Det kjennes å ha vært på tur snart i to uker. Sekken har riktignok blitt merkbart lettere, kroppen også, men man kjenner at turen har vært lang.

Det er gråvær i dag også, og tåka henger ikke høyt over oss. Frank og Johnny vil ta turen over til Skavhlejavri å hente en pakksekk Johnny la igjen der for å spare vekt. Det er knappe to kilometer over og fort gjort.


Sjøl fisker jeg i nordenden av Gorrojavri i le for den sure vinden. Foruten den lille to hektos røya jeg tok i morges er det ikke mye liv å spore.

Nedstrøms Gorrojavri er det like lite liv. Jeg er helt nede i Stuorraluohkajavri og tar noen kast, men nei.

På vei opp til leiren igjen har tåka lagt et tjukt lokk over området. Det er såvidt jeg skimter leiren på andre siden av utosvika i Gorrojavri.



Det har ikke blitt mye fangst på Frank eller Johnny som har forsøkt seg nede i Skavhlejavri på turen dit. Vi blir enige på ettermiddagen om at det blir siste natta nå på denne turen. I morgen drar vi ut og ned til bilene. Gorrojavri har skuffet litt, men vi er også kanskje litt mette nå. Det har vært et eventyr.


På turen har jeg fått lest Geir Tangens siste bok i Haugesundstrilogien. Fantastisk bra! Dessverre så må boka på bålet. Da sparer jeg fort noen hundre gram i sekken.

7. juli
Det er en flott dag ved Gorrojavri som ønsker oss god morgen. Sleden til veiviseren ligger her ennå ser jeg, da jeg tar en morgentur i området. Håper den får ligge der i fred. Den er nok ikke så gammel som jeg vil ha den til, men jeg skulle likevel ønske.




Det er litt vemodig å pakke ned teltet for siste gang på turen. Heldigvis er det tørt. Vi er klare i titida alle tre.



Vi forsøker å følge terrenget så fornuftig som mulig nedover mot veien som vi ser langt mot nordvest. Det blir likevel litt opp og ned før vi er nede i dalen som vi startet opp for to uker siden.


Det skal ikke stikkes under en stol å si at å se bilen igjen, etter to uker på tur, er en helt grei følelse. Alle godsakene som venter i den har vært tema for samtalene siste døgnet. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i akkurat det.

I det turklær skiftes til litt mer sivilt, og kroppen får en kattevask, ja da kan man se litt tilbake på turen. Jaggu har det vært en tur som har gått langt over forventningene mine. Jeg hadde en flott tur for 5 år siden med fine fiskefangster da, men at denne skulle toppe den hadde jeg egentlig ikke trodd. Vi traff virkelig på forholdene.

Jeg var litt betenkt i starten da vi ikke fikk fisk det første døgnet, men da det løsnet i Silisvassdraget kunne jeg jo senke skuldrene. Alle i turfølget fikk mengder med ørret og røye etterhvert og alle bikket kiloen. Johnny tok flest der, deretter Frank. Turbloggeren tok største, men kun den over kiloen. Vel, jeg skal ikke klage som "turguide" for gutta. Jeg regner med jeg har levert varene.

Det ble filmet endel underveis med mobilene. Jeg håper å få vist litt mer av dette på bloggen etterhvert. Det er litt der som er severdig tror jeg.

Kirkenes er målet når vi alle er ut på asfalten. Vi har booket to døgn der på hotell i sivilisasjonen. Det skal gjøre godt for en gammel turblogger!

PS. Første bildet i innlegget er fotografert av Johnny Svendsen.

Det ble et flott gjensyn med dette ødemarksområdet i Nord-Finland denne sommeren. Jeg fikk hyggelig selskap av Frank på denne rundturen.

Under planleggingen av turene på Nordkalotten gjennom vinteren og våren så ble det klart at en tur inn i Vätsäri ødemarksområde fristet veldig, men jeg ville ha en litt lettere tur enn sist gang, for fem år siden. Da hadde jeg 42 bæringer av kanoen. Nå ville jeg forsøke å finne en rundtur med så få bæringer som mulig.

Med start fra veien langs Nitzijärvi, nord for Enaresjøen så kunne jeg få til en rundtur i de vestre delene av Vätsäri samtidig også få noen dagers padling på Finlands 3. største innsjø. En rundtur fra Nitzijärvi via Enaresjøen og opp i Kyyneljärvi og Suolisjärvi med retur til Enaresjøen og Nitsijärvi så greit overkommelig ut. Det ville maksimalt bli 6 bæringer slik det så ut på kartet og ingen mer enn et par hundre meter.

På flyfoto over Nitsijärvi så var det lett å se biler parkert og en båtrampe tett ved hovedveien mot Neiden. I så måte et glimrende utgangspunkt for tur.

9. juli
I Kirkenes er det farvel til Johnny som settes på flyet sørover. Han har ikke mulighet å bli med lenger på Nordkalotten. Frank svipper ham innom flyplassen på formiddagen.

Vi har hatt oss to hotellnetter i Kirkenes etter den flotte turen på Ifjordfjellet og Laksefjordvidda. Det gjør alltid godt med litt siviliserte goder etter to uker i villmarka. Frank fikk også handlet ny ryggsekk i Kirkenes. Han fikk en skade på sekken på vidda og måtte ha ny. Den gamle var rimelig utslitt.

Nå er kursen satt mot Finland og kanotur i Vätsäri. Det var ikke helt bombesikkert at det skulle bli kanotur, men langtidsværet så brukbart ut og vi tok dermed sjansen. En tidagerstur lå foran oss.


Vi kjører hver vår bil og Frank ligger en halvtime foran meg et sted vet jeg. Jeg tar en stopp i Näätämö, en liten bygd rett over grensen. Her er det dagligvarebutikker. De siste innkjøpene gjøres her.

Det bærer videre sørover på veien og jeg passerer snart Sevettijärvi hvor jeg startet Vätsärituren for fem år siden. Nå skulle turen starte noen mil lenger sør.

Frank er framme ringer han og forteller. 20 minutter senere så treffes vi på parkeringsplassen, eller veistubben som brukes til parkering. Det er fullt med biler her.

Vi kan kjøre helt ned til vannet her, til båtrampen. Her parkerer vi også midlertidig slik at vi kan få montert kanoene og lastet de rett fra bilen. Veldig praktisk akkurat det.

Vi hjelper hverandre med monteringen av kanoene og det går langt lettere da, enn skal man gjøre det alene.

Det er godt og varmt og svetten siler snart. Litt mygg og knott er også hissige her vi står i le for vinden, men myggmiddelet som vi har godt igjen av fra viddeturen er til god hjelp. Med 50% DEET, så gjør det jobben.

En finne viser oss bilde av en 6 kilos ørret tatt på Nitsijärvi i fjor. Han og en kompis setter ut båten fra båtrampen og skal ut dorge.


I to halv tretida er vi endelig på vannet og ut i en litt svalere bris enn inne på land. Bilene fant vi parkering til oppe ved veien da de ikke kunne stå parkert nede ved båtrampen.


Vi merker ganske snart at vinden fra nordøst tar seg mer og mer opp jo lenger ut vi kommer på Nitsijärvi. I det vi runder nordspissen av Niliniemi bare et par små kilometer fra start så kjenner vi at sjøen går litt for stor til at vi føler oss komfortable.

Vi går i land noen hundre meter sør på Niliniemi og vil se vinden an litt. Vi har god tid og kanoene fullt opp med godsaker og campingstol(!).

Campingstol skulle jeg nemlig ha med på denne kanoturen. Nå ville det jo ikke bli så mange bæringer som sist og da er det lov å ta med det lille ekstra. Campingstolen var til virkelig både glede og nytte underveis.


Så satt vi der da, jeg og Frank på Niliniemi og speidet ut på sjøen. Den gav seg ikke vinden og vi fant etterhvert ut at vi kunne se oss om etter en campplass her på neset for natta. Været for morgendagen meldte litt mindre vind. Vi burde klare å komme oss ned på Enaresjøen da, mente vi.

På vestsiden av neset knappe 100 meter fra nordspissen fant vi snart fine teltplasser like ved en bålplass. Perfekt slik sett. Kanoen fikk ligge på østsiden, selvom det ble tung bæring av sekker gjennom kratt og myr. Det fikk stå sin prøve.


Første bål blir fyrt opp etterhvert og kaffekjelen er også klar kort etter med første ladning kokekaffe. En luksus vi ikke hadde med oss inne på vidda.

10. juli
Joda, vinden har løyet betraktelig i løpet av natta og i titida er vi klare igjen i kanoene på Nitsijärvi. Målet i dag er å komme ned på Enaresjøen og finne en camp der.

Nitsijärvi er en rimelig stor innsjø og vi må regne med en god mils padling i dag før vi kan bære over til Enaresjøen. Grensen til selve Vätsäri ødemarksområde passerer vi etter et par kilometers padling. Den krysser nemlig sjøen her.

Vi treffer en nordmann utpå og slår av en prat. Det er Ole Morten fra Buskerud som er på sin andre tur i Vätsäri. Vi ser mer til han seinere på turen vår.

Det er først i dag at fiskestanga monteres og er klar til bruk. Et par timer etter start er det krefter som drar i snøret der bak. Jaggu er det ikke en pen ørret som har tatt den grønne møresilda. Kilosørret faktisk.


Den får lov å svømme ut igjen i Nitsijärvi. Det er litt tidlig å ta middagsfisken, selvom det fristet litt. Den var jo i virkelig godt hold den kubben der.


Vinden har ikke vært noe problem i dag i forhold til i går ettermiddag. Vi får den litt mer i mot da vi runder østover og nordøstover i sjøen mot utoset, men ikke problematisk.

Vi er spente da vi nærmer oss utoset. Blir det en lang bæring her? Neida, her er det virkelig tilrettelagt. Hadde vi hatt en større båt kunne vi dratt den over land på vogn og skinner (markert på finske kart med "venetie"), mindre båter og kanoer kan lett lines eller padles ned stryket. Her er det virkelig tilrettelagt for nettopp det. Vi slipper bæring her!


Vi slår av en prat med et finsk-norsk par i hver sin packraft her som også padler ned stryket. De skal lenger inn i Vätsäri de også kan de fortelle.

I kveldingen finner vi en brukbar campplass på et nes knappe kilometeren fra elva vi padlet ned. Nå er vi nede på Enaresjøen endelig.


Litt senere dukker Ole Morten også opp og får låne bål av oss til middagen sin. Han camperer litt bortforbi oss, på en holme. Ole Morten har planer om en toukerstur i Vätsäri og vil starte litt motsatt av oss her på Enare. Han vil opp til Suolisjärvi først og så Kyyneljärvi. Jeg og Frank vil gjøre motsatt og ta Kyyneljärvi først, etter Enare og deretter opp på Suolisjärvi.

Ole Morten har vært akkurat i dette området før og er blitt litt kjent. Vi regner med å treffe Ole Morten igjen på rundturen vår.

11. juli
Litt over ti siger vi nordøstover utover fjorden Koskivuono. Vi vil følge land langs østsiden før vi kommer oss ut og over Suolisvuono. Vi håper det går greit å krysse den uten problemer med vinden.


Vi har jevnt sig nordover fjorden, selv med en liten bris i mot. Jeg får en halvkilos ørret i håven etterhvert og mister en dobbelt så stor kort etter like ved kanoen. Begge beit da jeg dorget over en gruntområde der sluken slo nedi steinene. Veldig spennende.


Vi tar oss en god pause ytterst på Kuhesnjarga, ved ei hytte der. Her skal det være mulig å padle gjennom et trangt sund og ut i Suolisvuono. Vi kan spare noen kilometer på det.



Det er ikke fryktelig langt over, men utpå så kjenner jeg at det er lite om å gjøre før jeg har lyst å snu. Ved "point of no return", ja så er det for seint og det er bare å peise på. Jeg var godt nervøs utpå der skal sies. Suolisfjorden er mange mil lang og det skal ikke mye vind til for å bygge opp bølger når vindretningen er riktig, som i dag. Vinden er nordlig og rett fra siden når vi krysser over fjorden.


Fjordkryssingen er en kilometer omtrent og over så er vi i land på en holme for en pause. Det gikk heldigvis greit over fjorden, som var unnagjort på under halvtimen. Nå er vi klar for Kyynelvuono som vi skal følge nordover. Hvor langt nord vi kommer i dag er uvisst. Vi vil ha motvind hele veien.


Vi smyger oss langs land nordover Kyynelvuono, langs den store øya Navzuusualui. Vi forsøker hele tiden å finne nes, holmer og skjær som demper nordavinden litt. Lengst nordøst på øya er vi i land for å sjekke forholdene på nordsiden. Det blåser ganske friskt der ser. Vi må nemlig utpå der, men kan finne mer le går vi nordvestover mot Kyynelniemi og følger land der.


Det blir litt baksing i bølgene før vi finner mer le nærmere Kyynelniemi. Her følger vi dette neset nordover tett langs land.


I kveldingen tar vi i land på Kenttäsaari, en liten øy rett sørvest for spissen av Kenttäniemi. Vi er godt fornøyd med etappen i dag, og hva vi har lagt bak oss av kilometer i motvind.



Her finner vi to fine teltplasser kort fra vannet og i le for vinden. Bra med tyrived finner vi også til kveldsbålet.


12. juli
Vi holder tidsskjema ganske bra til tross for vinden vi har hatt i mot, og som fortsetter også i dag innover Kyynelfjorden. Vi håper å komme oss godt nordover Kyyneljärvi i løpet av dagen.



Like bortenfor hyttene på Kyynelniemi tar vi en pause på land. Vi har krøpet oppover langs land de siste kilometrene. Nå skal vi snart inn i trangere farvann de siste kilometerne opp mot elva fra Kyyneljärvi.


Kort etter pausen skremmer vi en reinbukk som legger på svøm over sundet vi er på vei gjennom. Artig opplevelse. De er gode svømmere de dyra der.


Jeg forsøker å ha en sluk bak kanoen innover, men det er vanskelig i vinden mange plasser og jeg gir etterhvert opp. Vil heller ta noen kast i innoset er tanken.


Like sør for elveosen går vi i land for å bære over. Dette er første bæringen på turen, kanskje 100 meter. Det går an å line kanoer opp elva, den kan også padles ned. Vi gjorde god erfaring i fjor sommer i Femundsmarka med å bære det meste av utstyret over først og så sammen ta kanoene. Da slipper vi å tømme kanoene helt for utstyr. Ganske effektivt har vi funnet ut at dette er på slike korte bæringer som dette.


Baggasjen og maten er alt sammen pakket i én stor ryggsekk + en vanntett pakksekk, tilsammen rundt 30+ kg. Det resterende løse utstyret i kanoen kan festes på sekken under lengre bæreetapper. Vi slapp unna dette på denne turen da vi bar kanoene sammen de korte bæreetappene vi hadde.

Jeg tar meg ti minutter i elveosen med fiskestanga. Her treffer jeg på en kar som har kommet med båt for å fiske i oset. Han forteller at han har tatt 5 halvkilos harr på flue nettopp.

Jeg har ikke kjenning i oset, men jeg ser noen vak. Trolig harr det meste. Det kunne nok vært spennende å prøve i oset her seint i kveld. Antar ørreten siger inn på jakt da.

Oppe på Kyyneljärvi sier vi hei til et finsk kjakklag som går i land ved utoset i det vi padler forbi. Nå får vi vinden rett i trynet. Den har økt på og er langt over de 5-6 sekundmeterne som var varslet. Vi kryper nordover innsjøen tett langs vestbredden.


Etter halvannen kilometer gir vi opp og kryper på land med halen mellom bein nord på Vujopajaniemi. Her finner vi fine teltplasser og en ferdig bålgrue.


Vi er ikke veldig skuffet at vi måtte gi oss såpass tidlig i dag, Vi ville rett og slett ikke hatt sjans i den vinden som feier sørover Kyyneljärvi. Vi tipper den er kommet opp i 10-12 sekundmeter utpå ettermiddagen. Helt umulig for oss å padle i mot.


Frank var smart å tok med en liten Fiskars lommesag på denne turen. Den ble flittig brukt og står på min handleliste til neste tur. Virkelig nyttig og svært effektiv viste den seg å være.

13. juli
Jeg er ikke ukjent med å ligge vindfast på Kyyneljärvi. For fem år siden lå jeg lengst nord i sjøen og ventet på bedre vind. Nå denne femte dagen vår på tur så var det fine padleforhold og i titida var vi i vei nordover sjøen.


Vi holder oss langs vestbredden det aller meste av ruta nordover. I det vi nærmer oss nordenden er det også litt fisk å få.


Frank tar en pen abbor ikke langt fra innoset. Sjøl er det en liten sik som er på min sluk snart. Nå kan den arten noteres. Jeg mistet en rett ved kanoen i Kivijärvi for fem år siden, men nå var den med helt inn og kan godkjennes.


Jeg skulle gjerne hatt et langt større eksemplar av arten. Sik er en god matfisk vet jeg og jeg skulle gjerne ha prøvd den i panna på bålet.


Frank får til å padle det første lille stryket i Kyyneljoki. Da slipper vi unna en bæring her også. I det jeg skal ta de siste meterne av stryket farer en svær ørret forbi kanoen i det krystallklare vannet. Den må ha vært over 2 kilo roper jeg til Frank som står på land. Jeg skvetter sånn egentlig av synet av fisken at jeg nesten mister styringen oppover.


Også neste lille stryk, mer en strøm går knirkefritt. På kartet har vi sett oss ut en camp omtrent midtveis i Kyyneljoki. På neset rett sør for reingjerdet som krysser elva finner vi en flott plass med ferdig bålgrue og masse tyrived. Perfekt.


I kveldingen tar jeg fiskestanga i hånda og tusler opp til et vann rett nordøst for leiren. Jaggu blir det ikke personlig bestenotering på abbor etter få minutters fiske der.


820g veier jeg abboren til i håven. For en vakker skapning denne fisken er. Blant de vakreste ferskvannsfiskene vi har i våre områder synes jeg.


Jeg vurderer å ta den som mat, men den slapp kroken så greit så jeg lar den svømme ut igjen. Stekte abborfileter er blant det beste jeg kan spise av fisk på tur. På denne turen har vi nok mat med.

14. juli
Vi skal ikke veldig langt i dag, kun opp på Suolisjärvi og finne en camp der. Kanskje tar vi to teltnetter der oppe.


Vi bruker ikke lange tida opp til stryket. Her bærer vi opp til Suolisjärvi, knapt hundre meter. Stryket kunne nok lines opp, og det går fint å padle ned for de som kommer ovenfra.


Vi padler inn mellom holmene rett vest for utoset hvor vi kom opp. En camp i området ved holmene kan være lurt fiskemessig. Grunne områder.

Vi er i land flere plasser men blir ikke fornøyd. Det er ikke før vi runder et nes litt lenger vest at vi litt innpå land der finner ok teltplasser og en bålgrue. Her blir vi to netter er vi enige om.



Vi har hatt telefondekning flere plasser underveis. Her på Suolisjärvi har vi ok 4G-dekning. Ole Morten som vi møtte på Nitsijärvi har vi ikke møtt, og vi ser via Facebook at han har snudd pga. den kraftige motvinden på Enaresjøen han møtte. Vi oppdager snart en senere melding at han igjen har snudd og er nå på vei nordover Suolisvuono.


Utpå kvelden dukker han opp Ole Morten etter en lang dags padling nordover. Han kjenner til plassen vi har funnet her kan han fortelle etter camp her i fjor.

15. juli
Det blir en rolig dag på Suolisjärvi. Jeg tar meg en morgentur ned til Kyyneljoki igjen og forsøker å fiske litt i innoset der elva fra Suolisjärvi kommer inn i vannet øverst i Kyyneljoki. Et par harr blir det her, der den største er halvkiloen stor omtrent.




Etterhvert legger jeg kursen nordøstover Suolisjärvi og finner igjen campplassen min jeg hadde på en holme for 5 år siden. Ikke et spor å se etter meg der.


Jeg fisker litt fra holmen, men det er bare harr som er etter sluken min. Jeg minnes jo godt den flotte ørreten på 1,4kg jeg tok akkurat her på forrige turen min.


Det er såpass stille på sjøen i dag at jeg tar sjansen på å padle rundt den store øya, Isosaari, som nettopp betyr Storøya. Jeg har sluk bak kanoen hele veien, men ikke mye kjenning.


Lengst vest på øya, treffer jeg på Frank som nettopp har landet en gjedde på 2-3kg. Det var kul umulig å få ut sluken uten å ta livet av fisken kan han fortelle.


Etter noen timer er vi tilbake i leiren og det blir leirliv resten av dagen. Bålfyring, prat og litt fisking fra land på alle tre. Ingen store fiskefangster. Jeg og Frank er også litt mettet etter viddeturen vår, som overgikk alle forventninger fiskemessig. Vi er ikke like ivrig med fiskestanga på denne turen.




16. juli
Vi har virkelig god medvind sørover Suolisjärvi på formiddagen. Det er nå ideen om seil kommer opp. Campingstolen kan gi en knop eller to ekstra er den oppslått foran i kanoen. Som tenkt så gjort. Det går jo unna som bare det!



I den friske brisen fra nord så gjelder det å treffet hullet i reingjerdet som krysser over sjøen her helt i sør. Det går akkurat. Like etter er vi ved siste bæring på turen. Den gjøres enkelt:


Vi sier hei til noen finske trollingfiskere som har overnatta i den åpne koia her. Her ligger nemlig en av dem, som det finnes noen av i Vätsäri. Jeg har vært innom to tidligere for 5 år siden, og overnattet i den ene da lenger nord.


Denne her var virkelig fin også, og rimelig godt utstyrt til fri bruk for turfolk. Flott at slike finnes og driftes.



Koia ligger rett ved båtovertrekket her og vi tar en kort titt innom og kikker.

Ute på Enaresjøen og Suolisvuono, Suolisfjorden, fortsetter den gode medvinden og vi har snart storseilet oppe begge to på vei sørover fjorden. Den er virkelig lang denne fjorden og vi vil få unna mest mulig før vi finner leirplass.



Vi tar lunsjpausen inne på land i le for vinden etter noen timers seilas. Det er helt greit å strekke på beina etter noen timers i kanoen.



Et alternativ på turen var å padle nordover Suolisvuono etter Nitsijärvi, slik Ole Morten gjorde. Bakdelen med den ruta ser vi tydelig i dag. Noe ensformig og utsatt for vind. Det er en stor og langstrakt fjord. I dag hadde vi virkelig slitt hadde vi vært på vei nordover fjorden. Sørover går det som en lek med seilet oppe.

I tretida merker vi at vinden tar mer tak og vi er i land for å finne ut hva vi skal gjøre. Vi tør ikke ha seilet oppe lenger i allefall.

I sterk medvind og gode bølger kommer vi oss til slutt inn og i le i Naittuvuono, en liten fjordarm i Suolisvuono. Her finner vi fine teltplasser noen hundre meter fra ei hytte. Masse tyrived er også å finne i skogen her. Det blir tidlig leir. Vi tør rett og slett ikke være mer utpå fjorden i den sterke vinden.


Vi er likevel fornøyd med etappen i dag, vi følger skjema godt. Rundt halvannen mil klarte vi til tross for tidlig landlov.



Tarpen kommer i bruk for første gang på turen da det begynner å regne utpå kveldingen. Vi er svært fornøyd med tarpoppsettet kort fra teltene og rett ved bålgrua. Perfekt plassering.


Vi har ikke sett mange andre mennesker på denne turen, en og annen båt med folk og noen padlere. Lenger inn i fjorden ser vi en skjærgårdsjeep med et par sjeler i som tydelig er ute og fisker.


Vi forsøker litt fra land vi også med fiskestanga uten de store fangstene å fortelle om.

17. juli
Vi har rimelig god tid. Jeg har fri til ut i august, men Frank har en avtale i Kirkenes 19. juli. Dvs. at vi har to hele dager på oss. Det bør gå fint.


Det har stilnet betraktelig og det er nesten vindstille da vi siger sørover gjennom sundet mellom Naittuniemi og Naittusaari.


Jeg har sluken ute bak kanoen, Aura Flake i rødt og kobber. Den fanget godt på vidda tidligere i sommer. Nå er det både røye og ørret som er etter den. Moro. Ingen store. Den største kanskje rundt halvkiloen.




Ved innseilingen til Koskivuono er vi i land ved seilingsmerket der på nordbredden og strekker på beina. Det har blitt noen timers padling siden starten i formiddag.



Det er da vi ser de, midt ute i fjordmunningen, flere hundre meter fra land. Jeg tror først det er noen store gjess som svømmer der ute, men så feil kan man ta. Det er jaggu to elger som krysser fjorden.


Det har jeg aldri sett før, men vet jo at elgen er en god svømmer og gjør det stadig vekk. Jeg har sett både rein, hjort og rådyr som svømmer, og nå også elg. Flott naturopplevelse.


Vi holder oss i ro, jeg og Frank så vi ikke forstyrrer dem i overfarten, og vi er ikke i kanoen igjen før vi vet at de er trygt på land hundre meter vest for oss.


Innover Koskivuono holder vi et stykke innover langs nordbredden før vi dreier mer sørover retning elva fra Nitsijärvi.


Vi har begge sluk ute bak kanoen og jeg ser Frank har fisk på. Røye roper han. Halvkilos kan det se ut som.

Jeg er i land en snarttur også for å få igang blodomløpet i rumpa. Hopper og spretter litt. Har kjent det de siste dagene at jeg sitter ikke spesielt godt på setet i kanoen, selv med et liggeunderlag å sitte på. Det er litt for hardt. Jeg må se om jeg kan få gjort noe med det før neste lange kanotur.



I firetiden på ettermiddagen er vi endelig inne ved elva opp til Nitsijärvi. Her liner vi enkelt kanoene opp elva. Flott tilrettelegging som er gjort her, sikkert mest for lokalbefolkningen og båter, men duger knirkefritt også for oss med kano.



Treverket var litt glatt i regnværet da vi linet kanoene oppover. Kan være greit å vite. Går man forsiktig så går det bra, og det gjorde det.



Vel oppe padler vi bort til brygga ved båtovertrekket. Her blir det sein lunsj på oss. Vi har ennå noen timers padling igjen til siste leir på turen.



Jeg synes det er artig å se hva som er gjort for å lett kunne få båten fra en sjø til en annen her. Finnene må jo være eksperter på slikt, i "de tusen sjøers land".



Den er kanskje to hundre meter lang den som går fra Nitsijärvi og ned til Enaresjøen. Båter opp i 500kg kan redskapen her klare.

På Nitsijärvi er vi ivrige etter å komme oss videre. Vi skal nemlig på øljakt i den finske villmarka. Ole Morten fortalte oss nemlig en hemmelighet. Han hadde funnet en svær haug med ølbokser, fulle bokser.


Nå var vi ivrige etter å plukke med oss noen derfra. Vi lovet å ikke ta alle hvis vi fant plassen, men noen måtte vi få med oss til siste leir.

Det er Frank som til slutt finner skatten, nesten 70 bokser med øl er forlagt, eller gjenglemt i lyngen. Vi klarer ikke helt å se for oss hva som er årsaken til at disse ligger her. De har ikke ligget lenge heller, det ser vi av lyngen under boksene.


Vi tar til sammen med oss 10-15 bokser videre, og skal virkelig kose oss i leiren i kveld, den siste campen på turen.




Vi sliter litt med å finne en siste leirplass med gode teltplasser. Vi er i land flere steder på holmer og nes nordover sjøen, men finner ikke noe velegnet.

Det er først like sør for grensen til Vätsäri at vi finner oss en god campplass for natta på et nes på østbredden. Herfra har vi kun 5-6 kilometer igjen til veien og bilen i morgen.


Det sier seg selv hva vi feirer siste kveld på turen med. De går rett til hodet på oss. Vi har tross alt padlet over 2,5 mil i dag. Det kjennes i hele kroppen.

18. juli
Vi er heldige og har en finfin bris i ryggen i det vi svinger nordover Nitsijärvi etter først å ha padlet vestover sør for Alasaaret, noen øyer midt i sjøen.


Storseilet er snart oppe og hjelper til på framdriften. Vi er rimelig slitne etter flere dagers padling nå, og lange etapper.


I det vi passerer Niliniemi der vi måtte søke nødhavn første dagen og tok første campen på turen, så får vi en siste naturopplevelse på turen i det en fiskeørn med fangst flyr over oss. Takk for det.


Det er helt i orden å sette beina på land etter ti dager på tur. Vi slår av en prat med en polakk og dama, som viser seg å snakke norsk og bor i Tromsø. De skal padle seg en rundtur de også og vi forteller gladelig ruta vi har tatt.

Bilene finner vi der vi parkerte dem, like hele og vi kjører dem ned til båtrampen. Nå tar vi oss god tid med å demontere kanoene og pakke inn i bilene. Frank trenger mer plass i sin bil og jeg får dermed halve kanoen hans med meg.

Frank vil ta seg en hotellnatt i Inari før han drar til Kirkenes for å møte ungene der som vil bli med på kjøretur gjennom Norge. Sjøl setter jeg kursen for Alta og to hotellnetter der. Deretter er planen en tur ut på Sørøya hvis været loves bra.

I det jeg ruller retning Finnmark kan jeg igjen se tilbake på en fantastisk fin tur i Vätsäri ødemarksområde. Dette var i grunnen en svært fin og enkel rundtur å ta, med få bæringer. Hadde vi visst at det var så lite bæring, ja så hadde vi fylt opp kanoene med enda mer godsaker. Det har vi pratet endel om på turen nemlig.

Rundturen vi tok kan nok fint gjøres på en liten uke er man to i kanoen og kan holde høyere tempo, eller padler kajakk. Vi trengte de ti dagene vi satte av, og var greit å ha når vi lå værfast. Hadde vi padlet motsatt retning, med Suolisjärvi før Kyyneljärvi hadde vi sluppet unna med kun én bæring, nemlig opp på Suolisjärvi. Takk til Ole Morten som tok den ruta og tipset om det.

Et alternativ jeg hadde før turen, og hvis vi hadde noen flere dager, var å padle til Kyyneljärvi og sør i sjøen der ta østover og oppover i indrefileten av Vätsäri. Det ser ganske så overkommelig ut på kartet i allefall. Langt flere bæringer selvsagt, men da hadde man kommet inn i enda villere områder. Kanskje har noen som leser dette tatt den ruta?

Det smarteste å ha med på denne turen var utvilsomt campingstolen. Helt vidunderlig å ha i leiren etter en lang dag i kanoen. Man blir jo ikke yngre med årene heller, og en gammal gubbe som turbloggeren setter stor pris på slik komfort. Så fungerte den også helt ypperlig som et lite seil også, når vi hadde medvind. At turutstyret har en slik multifunksjon er helt glimrende. Campingstolen er kjøpt på Biltema og anbefales gjerne.

Fiskemessig var det ikke så mye å skryte av på meg og Frank. Vi fikk jo flere arter og turbloggeren fikk en kilosørret. Vi kunne nok lagt mer sjel i sportsfiske på turen, men vi var nok litt mettet etter viddeturen i forkant. Ole Morten rapporterte om tokilos ørret fra Suolisjärvi etter at vi var dratt. Det forteller jo at der bør man ha snøret mer uti.

Det får gå en stund nå før det blir langtur med kanoen igjen, men regner med Ally er klar igjen for lokale småturer allerede i august.

Med forholdsvis tidlig avgang fra Nordkalotten denne sommeren, ja så ble det en uke til overs. Aldri feil å ta den på Sørlandet.

Jeg fikk altså til en god uke på Sørlandet denne sommeren også. Etter fantastiske turer nordpå i sommer så ble det faktisk tid til en hyttetur på Sørlandet helt på tampen.


Ingen fisk å få, i det hele tatt fra svabergene der sør. Bildet øverst kan kanskje gi en pekepinn på hvorfor akkurat det. Det var rufsete vær det meste av tiden.

Likevel fikk jeg gjort litt praktisk på familiehytta. Sørveggen fikk et malingstrøk. Det var etterlengtet og burde vært tatt i vår, men nå ble det gjort.

Ellers lite nyttig gjort annet enn bloggskriving og lesing av god litteratur.

Det blir ny tur nedover i oktober er planen.

Med regnværet som var meldt og kom i løpet av natta ja så fristet en fisketur på morgenen i dag.

En frisk bris i kastene i regnværet, men hele 15-16 varme grader da jeg gikk fra bilen.


Det var grumsete og dårlig sikt i vannet, og det var kun på julepynten jeg hadde kjenning med fisk den første timen, men ta skikkelig ville ørreten ikke.


Til slutt var det en knall orange spinner jeg fikk av en elev på sommeravslutningen før sommerferien som gav fangst i dag. På første kastet med spinneren så ble eneste fisken i dag tatt.


En håndfull tyttebær ble det også, samt litt blåbær i skogen. Det var en fuktig tur i dag.

Sørøya vest i Finnmark har fascinert meg siden jeg først besøkte øya i 1989. Nå skulle det bli ny tur ut dit.

De første turene til Sørøya var stort sett jaktturer. Den fjerde turen, for 26 år siden, var med fiskestang inne på øya. Nå var jeg på vei inn dit igjen, til samme område.

20. juli
Det er varmt i Øksfjord der ferja går fra, og den går heller ikke ofte. I dag lørdag så må jeg vente til åtte i kveld før avgangen er til Hasvik. Det er ikke mye å finne på i Øksfjord skal sies, men det er litt artig å se på de lokale som holder til her da.


Jeg dro nok litt for tidlig fra Alta i formiddag og det angrer jeg på nå, for timene sleper seg sakte av sted i Øksfjord i påvente av ferjeavgangen utpå kvelden. Det er ikke akkurat verdens navle dette.


Endelig dukker ferja opp og køen med biler og bobiler kan parkere inne i mørket i ferja. Nå ventes halvannen times ferjetur til Hasvik.


Hasvik er ikke veldig forandret siden sist der jeg kjører gjennom på vei mot Breivikbotn. Der tar jeg av mot Dønnesfjord på grusveien over fjellet. Det humper og går. Det er tydelig at veien er godt slitt av større maskiner. Det er anleggsmaskiner tydeligvis (det bygges en vindkraftpark oppe på fjellet nord for veien).


Klokka nærmer seg elleve da jeg endelig kan legge i vei fra bilen i Dønnesfjordbotn. Sekken er pakket for en liten ukes tid. Rundt 20 kilo tung.


Bak fiskebruket finner jeg stien inn mot Geitdalen. Det er strålende vær og kveldssola, og snart midnattsola henger som en gulorange kule i nord og lyser opp det grønne landskapet i Geitdalen. Fantastisk flott.


Landskapet her fascinerer meg med den kraftig grønne fargen, som nå forsterkes enda mer av den lave sola i nord.

Det var i første halvdel av juli i 1993 jeg sist gikk innover Geitdalen og da sammen med turkompis Magne og to av bikkjene hans. Nå gikk jeg i samme spora som den gang innover og satset på teltplass på samme neset i Krokvatnet som da. Jeg burde fint være framme rundt ett i natt.


Vandringen innover Geitdalen vekker minner, og jeg gjør meg også noen tanker om Magne, turkompisen min den gang, som dessverre gikk bort i fjor vinter. Jeg pauser omtrent på samme sted der vi to heiv etter pusten sist, godt oppe i den bratte kneika mot Krokvatnan.


Ikke lenge etter pausen er jeg over kanten og kan skue utover landskapet på andre siden. Et flott syn med vannene her som har fått helt korrekt navn, Krokvatnan.


Jeg holder litt høyde langs vestbredden før jeg slipper meg ned bortforbi kraftledningen som krysser vannet i sørenden. Neset sør for kraftledningen er målet. Der er det teltplass.


Jeg har teltet oppe litt over ett på natta og setter meg utenfor og nyter stillheten som bare blir brutt av noen bjeller fra reinflokken oppe i fjellsida. Midnattsola lyser opp fjellene rundt meg. Fantastisk.

21. juli
Gårsdagen var lang og jeg var ikke i posen før nærmere halv tre i natt. Ikke fikk jeg fisk heller da jeg tok noen kast før jeg køyet. Det er godt med fisk i Krokvatnan, men slukene mine var de ikke interessert i.


Det er de fremdeles ikke på formiddagen, da jeg forsøker igjen med stanga før jeg pakker ned leiren. Jeg vil noen kilometer lenger sør.


Oppe på høyden sør for Krokvatnan ser jeg meg tilbake. Det er så flott her synes jeg.


Det er bare en liten kilometer eller halvannen igjen til Vegvatnet som er målet mitt i dag. Ingen lang etappe altså.


Snart dukker dette kjente vannet opp der framme i sør. Kjent fra glansa fiskemagasiner og boka til Steensaker, Norges beste fisketurer.


Vegvatnet er ikke stort, men var kjent for stor ørret. Jeg fisker meg rundt langs vestbredden, men hverken kjenner eller ser fisk. Det virker helt dødt.


Like ved utoset finner jeg til slutt en ok teltplass. Det er litt knudrete terreng her og suverene teltplasser er det mildt sagt ingen overflod av. Denne er ok.


Det er ikke liv å spore i vannet. Jeg fisker noen timer langs østbredden, fra utoset og nordover. Ikke et napp, og heller ikke fisk å se.

Utpå ettermiddagen så steiker sola så intenst at fjellduken tas fram og monteres på vestsiden av teltet med folien ut. Det er nemlig et lurt triks jeg har benyttet meg av tidligere. Det blir levelig temperatur innendørs da og spesielt når jeg kan gjennomlufte.


Kuppeltelt med to innganger er nok det smarteste man kan investere i, særlig under slike varme forhold som nå. Jeg går aldri tilbake til andre telttyper etter årene med dette teltet.


Kvelden senker seg over Vegvatnet og jeg har enda ikke hverken kjent eller sett fisk. Kanskje er det tomt? Det er i alle fall ingen som jager insektene jeg ser ute på den blanke vannflaten. Vannet er også rimelig grunt, og dermed varmt nå, så det kan også være at fisken der ute står og sturer på bånn et sted. Det er uansett ikke mye fisk i vannet.

22. juli
Jeg bestemmer meg for å bli værende her ved Vegvatnet en natt til. Jeg hadde en tanke om å ta en større rundtur i fjellene lenger vest, men avstår det. Værmeldingen er litt usikker de nærmeste dagene og da trenger jeg strengt tatt ikke virre høyere til fjells her, enn nødvendig.

Det blir dagstur til vannene i nærområdet. Først opp mot 257-vannet like vest for Vegvatnet. Det ser spennende ut på kartet.


Joda, der blir det et par ørreter faktisk, men ikke større en rundt halvkiloen. Mulig er det noen større uti der også.


Det er godt og varmt i dag, og sola steiker. Det var godt jeg husket å smøre meg. Jeg glemmer nemlig fort akkurat det. Nå berges i alle fall øra fra å bli stekt.


Jeg klatrer litt sørover mot Jutulvatnet for å prøve der. Der vet jeg det er fisk. På vei dit klatrer jeg ned til det avlange tjønnet oppstrøms, rett nord for Jutulvatnet. På avstand så jeg vak der nede.


Hverken i tjønnet eller i Jutulvatnet blir det fangst. I Jutulvatnet hogger det på en fin enn kjennes det som, men den er av etter få sekunder. Kjentes som en fin middagsfisk.

Fra Jutulvatnet er det ikke lange biten ned til Gjertrudvatnet, et kjent og godt fiskevann her inne. Jeg og Magne lå to netter ved sundet på vestbredden for 26 år siden. Da tok vi kilosfisk i vannet.


Vel nede ved Gjertrudvatnet så tar vinden seg kraftig opp. Det blåser etterhvert en kraftig bris som gjør det litt utfordrende å fiske. Jeg tar lunsjen på det markerte neset nord på vestbredden. Jeg går ikke lenger sør.

Jeg skimter en teltleir på andre siden og et menneske der. Det er de første jeg ser på turen her inne.

Jeg har ikke et napp i Gjertrudvatnet, til forskjell fra sist jeg var her. Da fikk vi mye fisk. På vei tilbake og oppover mot Vegvatnet følger jeg bekken oppover og forsøker litt i kulpene. Jeg husker Magne tok en ørret på halvannen kilo i en av disse i -93. Nå er det ikke kjenning i den kulpen i det hele tatt.

Oppe igjen ved leiren så ser jeg at fjellduken blafrer voldsomt i vinden. Det må jo nesten være en liten kuling i kastene nå. Teltet barduneres skikkelig med all tilgjengelig flaggsnor jeg har med.


Etterhvert så stilner heldigvis den kraftige vinden og i kveldingen så er det ikke mye igjen av den. Kvelden kan nytes i fred og ro utenfor teltet.


Jeg fyrer opp et lite bål og får brent litt søppel. Det er alltid praktisk å få gjort når muligheten er til stede for slikt. Her var det bitte litt ved å finne også.



På senga får jeg lest enda noen kapitler i boka jeg har med på denne turen. En fantastisk bok, avslutningen, den femte boka, av Tore Renbergs historie om Jarle Klepp (Mannen som elsket Yngve).


23. juli
Tanken slår meg på morgenen, at det er en måned siden i dag jeg gikk inn på Ifjordfjellet sammen med Frank og Johnny. Tida har gått fryktelig fort i sommer.

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil gå samme ruta tilbake mot Krokvatnan og Dønnesfjord og tar heller turen over fjellet mot Jarlvatnet. Det går helt greit og jeg er snart gjennom skaret nord for Okshaugen og ser ned på Jarlvatnet.

Jeg ser noe fisk som viser seg i overflaten da jeg når ned til vika vest i vannet, men de vil ikke ha sluken min. De er selektive ørretene her.

Heller ikke i tjønnet rett nedstrøms er det liv å kjenne, men jeg ser fisk, selv om de ikke er i imponerende størrelse.


Derimot er det noen andre tjønner som gir fangst. To fine ørreter over halvkiloen blir det, men de tok ikke sluken før vinden tok seg litt opp. Da var det svart sluk de ville ha.


Jeg er sikker på at det tjønnet nok inneholder enda større eksemplarer enn hva jeg klarte å lure den halvtimen jeg fisket der.

Kristianvatnet er målet for dagen og jeg vil ha siste camp ved utoset er tanken. Ikke den beste teltplassen jeg har hatt til nå, men den duger akkurat.


Jeg har et napp og to i Kristianvatnet i kveldingen, men det blir med det. Spennende vann og dypt.


Seint på natta så spiller smålommen, jeg har observert ute på vannet, opp med konsert. Utrolig fascinerende og flott naturopplevelse:
24. juli



Jeg holder litt høyde over det øverste av Krokvatnan der jeg utpå formiddagen er på vei mot Dønnesfjordbotn. Jeg bør ikke komme for lavt, det er best å vinne høyden tidlig og slippe å klatre lenger borte.


Det er gråvær i fjellet høyere opp ser jeg. Tåka dekker toppene vest for Krokvatnan. Greit jeg ikke er der i dag da. Det var nemlig et alternativ å gå rundt fjellet der. Da ville jeg vært høyere oppe og sikkert inne i den tåka.


Myggen er mer nærgående i dag og det er typisk myggvær, rimelig stille og litt fuktig.

Lengst nord på østbredden av Krokvatnan er det bratt ned. Det var en av grunnene til at jeg ville vinne høyde tidlig og slippe å klatre opp for å komme forbi her.


Jeg kommer greit over utoset men køler det litt til for meg da jeg holder for nærme elva og får en bratt klatreetappe opp igjen for å finne riktig rute. Etterhvert så er jeg tilbake på stien jeg kom opp fra Geitdalen.


Joda, jeg er godt fornøyd med turen i det jeg er nederst i Geitdalen og bare har noen hundre meter igjen før jeg er på grusveien ved fiskebruket. Snart ved bilen. Det skal i grunnen bli godt.

På vei over fjellet fra Dønnesfjord mot Breivikbotn, ja så kan jeg se tilbake på fine dager her på vakre Sørøya. Fiskemessig ikke så veldig bra, men det gjør strengt tatt ikke så mye. Det var fint å se igjen området jeg og Magne besøkte i -93.

Nå venter Indre Troms. Det blir spennende, for der har jeg aldri vært på tur før.

Midten av august er passert og jeg er tilbake i hverdagen og i jobb igjen. I morgen er det full rulle med elevene mine.

Det har vært en innholdsrik sommer med turer langt hjemmefra. Nordkalotten har levert nok en gang. Det er sikkert.

Det har blitt 32 teltnetter nordpå i sommer. Det er ikke så verst, selv om jeg gjerne skulle ha passert 40. Akkurat det er ikke noe mål i seg selv.

Høsten er i anmarsj og det blir flere turer snart også med teltnetter er planen. Målet er fremdeles å passere 50 denne sesongen. Det er ikke langt igjen. 43 så langt til sammen med vårsesongen inkludert.

Til uka så monteres Ally opp igjen. Så snart værmeldingen viser positive tegn, ja da blir det nok tur på vannet igjen. I september blir det fjelltur også med telt i sekken.

Før september så blir det faktisk tur med elevene mine, klassen min. Vigdarheim og Vigdarvatnet skal besøkes helt sist i august. Mer om det da!

Stay tuned!

Det ble et døgn på Vigdarvatnet denne helga etter at Ally var montert igjen etter sommeren. Nå var hun klar for tur igjen.

Vigdarvatnet er lett tilgjengelig og kjapt komme til. Lørdag formiddag var jeg på vannet litt over 11 fra Lindøy. Det var lovet varmt vær og ikke for mye vind.


Vel, vinden bommet nok meteorologene på litt vil jeg mene. Jeg merket det allerede utenfor Vigdarheim at den tok godt fra sør-sørøst. Jeg sneik meg ut vest for "Skilpaddå" og fikk bølgene fra siden.

Jeg kom meg over inntil land ved Skorpo og fulgte land østover, men fant det umulig å krysse over til Skorpeneset. Det var begynt å gå hvitt utpå.

Med vinden i ryggen så fikk jeg en voldsom fart nordover mot Skorpesundet. Nesten innerst så kom jeg meg over mot land ved Skorpeneset, men for langt nord. Jeg fikk kjempet meg sørover langs neset med vind og bølger i mot og rundet tuppen med et nødskrik. Det var ubehagelig de siste hundre meterne der.


Jeg har snart teltet oppe og leiren etablert på den faste plassen, tross vinden som ikke er kald. Rundt 20 grader må det være lørdag ettermiddag.
Det blåser så mye at jeg venter lenge med å fyre bålet, men i sekstida så har vinden roet seg noe og jeg får fyr på veden jeg har med. Hele 3 sekker ble med i kanoen. Jeg skal ikke gå tom.


Mye mat har jeg ikke med, kun noen ostesmørbrød som varmes på bålet. Fisking har det heller ikke blitt noe av i vinden denne lørdagen. Boka jeg har med har fristet mer i leiren til å baskes med slukstanga i vinden.


Det er luksus igjen å ha god tilgang på 4G-dekning. Man kan være på tur og få med seg på TV akkurat det man ellers ville fått i sofaen hjemme.


Det er også helt greit å slå av TV, og bare nyte stillheten og bålet utpå kvelden.


Det er en varm kveld der jeg er i teltet rundt halv tolv. Jeg får god gjennomtrekk med dørene åpne. Heldigvis er det lite insekter, og ingen som stikker. Høsten som er i anmarsj nå er fin slik.


Det er nesten helt stille da jeg er oppe i 7-tida. Kanskje er det hele 20 grader i lufta. En svak, varm bris kommer forsiktig over vannet fra sørøst. Det tegner til en fin dag.


Jeg er tidlig oppe nettopp av en grunn. Jeg er nemlig redd vinden vil ta seg opp utover formiddagen som i går og skape trøbbel for hjemturen. Det blir derfor tidlig avgang fra Skorpeneset.


Jeg er i kanoen litt før 9 og nå kan jeg fint krysse over mot "Japan" nord for Lindøy uten å kjempe mot bølger og vind.

På den grønne møresilda jeg har etter kanoen er det fisk på midt utpå. Ingen stor og da jeg får den inntil kanoen ser jeg at det er en bitte liten laks, to hekto stor kanskje. En sølvblank smolt. Den slår seg av i et meterhøyt sprang i lufta.


Jeg ser folk oppe på Vigdarheim. Da er nok leirstedet der utleid denne helga. En flott plass og jeg skal  faktisk dit mot neste helg med klassen min.


Jeg er rekordtidlig tilbake ved Lindøy og bilen. Godt før 10. Vel, det var for sikkerhetsskyld. Skulle det blåse opp som i går og jeg kom meg for seint av gårde fra Skorpeneset, ja da ville jeg fått en lengre vei hjem. Da hadde jeg nok padlet om Tveit og sørover langs land der mot Vigdarheim.

Jeg har ikke sett mye folk på vannet dette døgnet, kanskje ikke så rart med den vinden som har vært. En kajakkpadler passerte Skorpeneset lørdag ettermiddag og et par i en kano som krysset Dyngjevågen og la seg til på Krossneset for natta er alt. Ellers ingen andre på vannet.

Nå blir det ikke tur igjen før nærmere helga som nevnt. Da blir det sykkeltur med elevene mine til Vigdarheim, med avreise torsdag morgen og hjem igjen fredag. Krysser fingrene for at alt går greit da.

Stay tuned!

Siste turen på Nordkalotten i sommer gikk inn i Øvre Dividal nasjonalpark i Indre Troms i en fryktelig varme.

26. juli
Jeg har tatt det med ro sørover fra Sørøya i Finnmark og ned i Troms. Hotellnatt både på Sørkjosen og Nordkjosbotn. Denne fredags formiddagen pakker jeg siste rest i sekken utenfor Rema 1000 i Nordkjosbotn. Det er fryktelig varmt, rundt 28-29 grader. At jeg gruer meg litt til tur i varmen i dag er ingen overdrivelse.

Jeg kjører om Tamokdalen før jeg svinger sørover Dividalen. Har sett meg ut en start fra Gambekken og stien derfra opp sør for Skaktaråsen. Her finner jeg den lille parkeringsplassen langs grusveien nesten full, men jeg får lirket min bil inn bak en annen langs veien, like nord for brua over bekken.


Sekken på ryggen er pakket for inntil 10 dager, så den er ikke den tyngste sekken i sommer. Likevel så siler svetten etter få hundre meter oppover stien fra grusveien. Det er over 25 varmegrader inne i skogen.


Av og til kommer et vindpust mellom trærne og bedrer den psykiske helsen min betraktelig. Det er skikkelig tungt oppover og kroppen er ikke helt 100% i denne varmen kjenner jeg. Stien markert på Nordecakartet mitt stemmer heller ikke med stien jeg følger oppover. Det irriterer meg litt, men lite å gjøre med egentlig. Jeg følger stien i terrenget oppover.


Det blir vannstopp der stien krysser bekken. Jeg har et formidabelt væsketap i varmen. Ruta i dag er tenkt mila lang, men jeg er søren ikke sikker på om jeg kan klare det.


Etterhvert så bryter jeg gjennom tregrensa og får litt videre utsyn, og det er ikke verst det jeg ser. Det er flott her oppe i Skaktardalen der jeg følger stien høyt over elva.


De tyngste kilometerne er unnagjort, og de siste inn til Jierttaluoppal, småvannene der, bør jeg kunne klare.



Jeg har ikke sett et menneske så langt, men da jeg kikker over kanten og skimter vadestedet der T-stien krysser Skaktarjohka vest for Jierttaluoppal, så ser jeg noen fjellvandrere som tydeligvis har kommet over elva nordfra.



Jeg er rimelig kjørt da jeg når vadestedet og T-stien som kommer over skaret vest for det karakteristiske fjellet Jerta som nå ruver over meg i sør. Fjellvandrerne jeg så på avstand ser jeg som små prikker langt oppe i fjellsida på T-stien sørover. De har nok kurs mot Dividalshytta tenker jeg.


Etter en ti minutts pustepause så er jeg klar for siste kilometeren halvannen. Jeg treffer snart far og sønn som kommer fra Adojavri, men kan ikke fortelle om veldige fiskefangster. Varmen har satt seg i vannene mener de.


Rimelig utslitt så finner jeg en fin teltplass ved et av de vestligste vanna i Jiertaluoppal, tett under Jertafjellet. Det er en god mil inn hit fra der jeg startet.


Jeg prøver stanga litt utpå kveldingen i vannet ved teltet, men ingenting. Det er ganske lunka. Tipper nok fisken sturer på bånn der ute. Det lover ikke godt for fisket videre. Jeg vil likevel lenger opp i dette vassdraget i morgen.

27. juli
Jeg er avgårde i titida på et svakt tråkk i terrenget sør for Jiertaluoppal. Det er rimelig lettgått terreng her.


Like foran meg så flyr plutselig en svær, brunspraglet ugle opp fra bakken, fra et lite kratt. Vanskelig å se hva slags ugle det kan være, ornitolog er jeg ikke, men få meter foran meg ser jeg plutselig hvor den fløy opp fra. Et uglereir på bakken!

Jeg knipser et kjapt bilde, der man kan skimte en stor unge sittende til venstre, et egg og noe som ser ut som to mindre unger, som virket livløse. Jeg skyndter meg forbi.


Med utsikt mot Adojavri så tar jeg meg noen minutter og forsøker å fylle på væsketapet fra vannflaska. Det er skikkelig varmt i dag også og jeg begynner å kjenne det i kroppen at jeg har vært på tur i sommer.

Sagnomsuste Ravdojavri er kanskje hovedmålet for denne turen. Jeg vil ha meg to netter ved dette legendariske røyevannet tett på svenskegrensen. Akkurat hvor godt røya vil bite i denne varmen er jeg noe usikker på. Likevel skal jeg gi det en sjanse.


Utpå ettermiddagen er jeg inne ved Ravdojavri og finner teltplassen ikke langt fra utoset, helt i nordvest, på vestsiden. Teltet er snart oppe i den friske brisen som nå feier nedover dalen. Myggen er ikke plagsom da heldigvis.


Jeg er slakk i kroppen, og mistenker at væsketapet i går og i dag nok har bidratt til det. Forsøker å tilføre så mye jeg kan både gjennom middagen og drikke. En god middagslur i teltet hjelper litt på formen etterhvert også.

28. juli
Jeg våkner til en vindfull dag ved Ravdojavri og er i dårlig form kjenner jeg. Blir liggende noen timer i teltet før jeg tar en rusletur sørover vestbredden med fiskestanga. Jeg er ikke i slag, men noen kast med stanga må jeg jo klare.


Joda, jeg har snart kjenning med fisken i Ravdojavri, og inn kommer en finfin røye som jeg anslår til rundt 6-7 hekto stor. Ikke dårlig uttelling det etter få kast i dag.


Litt lenger nord langs bredden så biter den igjen, røya, omtrent like stor denne. I vierkrattet biter også myggen. Den skjuler seg for vinden, og når jeg setter meg nedpå en stein langs bredden, ja så angriper de. Det beste er å stå oppreist. Da sliter de mer i vinden.

Vinden tiltar mer og mer utover dagen, og det blir mindre og mindre fiske. Det er tungt å fiske i vinden, som kanskje er oppe i god, frisk bris. Det gjør egentlig ikke så mye at det blir lite fiske. Jeg har tatt røya jeg nå i Ravdojavri, selv om jeg vet at der finnes det større eksemplarer også. Det er flott å være her. I morgen vil jeg litt videre og høyere.

29. juli
Jeg har tatt kursen nordover mot Beavrettjavri, noen kilometer nord for Ravdojavri, og formen er betraktelig bedre enn i går.

Utpå formiddagen kan jeg se meg tilbake mot Ravdojavri og ser nå en stor reinflokk som beiter seg retning svenskegrensen på vestsiden av dette avlange vannet.


Det må jo være noen hundre dyr i den flokken vil jeg tro. Jeg tar en pause oppe i bakkene og kikker på flokken en stund. Fascinerende syn, selv om det er tamrein. Det gir likevel litt villmarksstemning de dyra, som jo har vandret her inne i tusener av år vil jeg tro.


Høyere oppe får jeg et vidt utsyn sørøstover mot svenskegrensen, og hele Ravdojavri på langs, før jeg er over høyden og retning Hurvegielas.


Jeg har vinden fra nordøst i dag, og midt i fleisen. Den er ikke så kald, men den kjennes godt i kroppen her oppe i over 900 meters høyde.



Det er ikke veldig langt å gå i dag, kun et par tre kilometer. Terrenget er svært lettgått her oppe i høyden og snart ser jeg ned på Beavrettjavri som jeg ble tipset om tidligere. Her skal det finnes fin fisk ble jeg fortalt.



Den friske brisen gjør at jeg må forankre teltet i sekken når jeg trer stengene og setter det opp kort fra vannkanten på vestbredden av Beavrettjavri, noen hundre meter fra utoset. Her er det plant og fint gressunderlag til teltet.


Jeg skulle gjerne hatt teltdøra mot vannet åpen, men vinden som utover dagen nok er oppe i en skikkelig frisk bris, den gjør det vanskelig. Et lykketreff da at jeg har to innganger i teltet. Jeg har fin le for vinden i den andre inngangen.

Utpå ettermiddagen krysser jeg utoset og fisker litt i medvinden fra nordsiden av Beavrettjavri, ikke så langt fra utoset. Den korte tiden jeg fisker så blir det et par bittesmå røyer, litt skuffende.


På vei tilbake til teltet stikker jeg ned til Beavrettluoppal og fisker i medvinden der. Joda, her blir det finfin middagsfisk. Ikke så store som i Ravdojavri i går, men flott pannefisk. 2-3 hekto store. Det blir røyemiddag i kveld.



30. juli
Jeg hadde tenkt meg et døgn til her oppe ved Beavrettjavri, men jeg er i grunnen fornøyd og legger i vei nordvestover langs Beavrettluoppal utpå formiddagen. Jeg vil følge vassdraget nedover mot Ravdojavri igjen, men holder litt høyde.


Formen er nogenlunde fin den, der jeg trasker i vei i høyden sør for 832-vannet som jeg ser ned på. Det er finfint føre i dag og jeg gjør unna noen kilometre på rekordtid. Et herlig terreng å gå i.



Jeg krysser elva rett øst for Mielggatfjellet og runder dette på sørsiden. Her får jeg et flott utsyn vestover. Jeg har kurs for Baessetjavri sørøst for Jerta. Med kurs dit, ja så er jeg også på vei ut av området. Jeg begynner å bli litt mett av turlivet, skal jeg innrømme.


Det blir en god mils vei i dag mot Beassetjavri som jeg utpå ettermiddagen ser dukke opp i sørvest, sør for Jerta.


I nordenden, nærmest Jerta, finner jeg en liten gresslette ved en av bekkene som kommer ned fra fjellet her. Finfin teltplass, men litt for langt unna vannet etter min mening. Det var ikke så mye å velge i her på denne siden av vannet.

Jeg skimter et telt på andre siden, og i kveldingen ser jeg en kar som fisker langs vannet. Sjøl tar jeg ikke mange kastene og gir fort opp. Jeg nyter heller kvelden i teltåpningen med kaffekoppen.

31. juli
Jeg er på vei hjem. Nå er det nok Nordkalotten på meg for denne gang. Fra Beassetjavri og til bilen er det gode halvannen mil som skal unnagjøres. Heldigvis ikke så mye motbakke, mest nedover.


Over Jiertalahku sør for Jerta er det flatt. Her ser jeg også lett hvor jeg skal holde kursen for å treffe T-stien mot Dividalshytta som er omtrent halvveis til bilen.


Den er en 7-8 kilometer ruta jeg har valgt mot Dividalshytta. Etterhvert så når jeg kanten i skaret sør for Litle Jerta. Her treffer jeg snart også T-stien som enkelt viser vei ned mot hytta.



Ned i skogen ovenfor hytta kjennes det godt i låra, det er en bratt kneik ned her. Godt jeg ikke skal opp denne veien.



Jeg tar meg 10 minutter på trappa på Dividalshytta, en ubetjent DNT-hytte. Fin er den i en lysning i bjørkeskogen her. Sikringshytta ligger hundre meter lenger nord.


Strekket fra Dividalshytta til grusveien i Dividalen er, skal jeg være ærlig, ganske så kjedelig synes jeg. Den går gjennom skogen, slakt nedover dalen nordover med ikke så mye utsikt. Dette er transportetappe.


Det er ganske varmt i lufta nede i skogen og vinden kunne gjerne tatt litt mer tak i dag synes jeg. Myggen er nærgående stopper jeg opp.

Etter en to timers tid, så er jeg endelig nede på grusveien, men har ennå en liten kilometer igjen bort til Gambekken hvor bilen min står parkert.


Selv om brusen jeg finner i bilen er ganske så pisselunka, ja så smaker den utmerket. Jeg kjenner det i kroppen at jeg har hatt en lang etappe i formiddag, som startet rimelig tidlig også. Jeg har gjort unna halvannen mil på rundt fire og en halv time.

Jeg avslutter turen i Øvre Dividal nasjonalpark etter 6 dager. Det er helt greit, og i ettertid angrer jeg ikke på det. Jeg er god og mett på turopplevelser og avslutter sommeren på Nordkalotten her.

Rundt halv ett denne siste dagen i juli er jeg på vei ut av Dividalen på grusveien. Jeg har altså endelig bestemt meg for at det nå er nok. Kursen settes hjemover. Det blir Kiruna i Sverige i kveld og derfra Innlandsvägen sørover. Jeg er hjemme til helga regner jeg med.

I mange år nå har Haugesund kommune sendt alle sine 9.-klasser på SLT-leir. Så også i år og nå var det min klasse som skulle på tur til Vigdarheim i Sveio.

Jeg er kontaktlærer for tiden for en virkelig kjekk 9. klasse i hjemkommunen min. Siste døgn har vi vært på leir, den såkalte SLT-leiren i niende klasse.

Til å være en kommune som nettopp har karret seg opp fra ROBEK-lista, og har hodet over vannet økonomisk, ja så er det skryt til kommunen at den har klart å opprettholde denne leiren så godt det har latt seg gjøre gjennom mange magre økonomiske år.

Som lærer i ungdomsskolen vet jeg, og ser jeg, at denne leiren, samt bli-kjent-leiren på 7. trinn, er svært viktig for ungdommene og oss voksne lærere og andre rundt ungdommen.

Jeg har tidligere skrevet litt her på bloggen (verdt å klikke på!) om nettopp SLT-leirene til Haugesund kommune. Som lokalpolitiker de siste årene har jeg også deltatt i det øverste organet til SLT-arbeidet i kommunen.

SLT står for Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak, og Haugesund kommune har drevet dette arbeidet i mange år nå, positivt for både barn, ungdom og voksne. Det kan jeg skrive under på.

I går la min egen klasse, som jeg er så heldig å være kontaktlærer for disse tre årene på ungdomsskolen, ut på tur, til et døgns leir på Vigdarheim, ved vakre Vigdarvatnet.


En god mils sykkeltur fra skolen gjennom Djupadalen og anleggsveien til Skastad og videre til Halseid helt nord i kommunen gikk unna på drøye halvannen time.

På Halseid fikk vi en god time med sprudlende Irene Halseid som serverte tomatsuppe og yogaøvelser.

Vi parkerte syklene på Halseid hos Irene og tok beina fatt de siste 5 kilometrene omtrent. Det var bløtt i terrenget etter regnvær, men det la ingen demper på humøret.


Framme på Vigdarheim, ja så ble det å fordele seg på rom før bading i Vigdarvatnet. Det ble både en og to turer i vannet for mange + turer i kano.


Middagen ble tatt på grillen i den fine gapahuken på Vigdarheim, før kvelden senket seg. Kontaktlærer'n kan informere foreldre som leser dette at det faktisk var helt knyst godt før midnatt på alle rommene. De var stuptrøtte ungdommene etter en lang dag i frisk luft.

Reveljen gikk halv åtte i morges, og det var mange trøtte tryner som snart dukket opp i stua til medbrakt frokost.

Etter frokost, ja så tok Per Andreas (kroppsøvingslærer for klassen) hovedansvaret for renholdet av hytta, undertegnede hjalp til så godt han kunne. Vi forlot Vigdarheim langt renere enn hva vi kom til mener vi.


I vekslende vær la vi avgårde kvart over ni. 5 kilometer til Halseid og Irene igjen ble raskere unnagjort enn turen motsatt vei i går.



Hos Irene så fikk vi servert både pølser og pannekaker i regnværet som herjet utforbi. Dette i tillegg til latteryoga som Irene presenterte for oss. Artig.

På Halseid ble også gruppeoppgavene gjennomgått, der hver elev hadde tatt et "selvportrett" i naturen.


Fra Irene gikk sykkelturen for de aller fleste smertefritt hjem til skolen, der de første var framme rundt halv ett. Det må være rekord!

Klassens siste SLT-tur vil nok huskes lenge. Takk til Haugesund kommune som legger kroner i dette, både for et bedret klassemiljø og virkelig fin trim. Det ble nemlig 2 mil på sykkel og en mil til fots i krevende terreng dette døgnet. Ungdommen kan virkelig være stolte av hva de har lagt bak seg av distanse på ett døgn. De fortjener en god helg nå! Bra jobba folkens!

PS! Neste tur jeg har med elever på skolen jeg jobber går til Løkjelsvatnhytta i Etnefjellene. Det kan der bli virkelig fullt helga 27.-29. september. Planlegger du hyttetur i Etnefjellene i høst, så anbefales det å styre unna Løkjelsvatnet. Så er det sagt.

Kommende helg skjer det. Da starter nemlig friluftslivets uke 2019, med #nattinaturen 31. august og starten på uka søndag 1. september.

Det er en haug arrangementer å velge blant kommende uke. Hos meg lokalt er det oppe i Djupadalen det gjelder, spesielt kommende søndag, 1. september. Her bør du ta med ungene!


Kikk gjerne innom hva jeg tidligere har skrevet på bloggen om nettopp denne dagen og uka!

Kom deg ut!

Siste dag i august og sommeren er på hell. Kanskje ikke temperaturmessig, for i formiddag var det gode 20 grader der jeg tok turen. Sommerlig og varmt.

Noen fangst ble det dog ikke i formiddag de timene jeg forsøkte, men det gjør strengt tatt ikke så mye ser jeg sommeren under ett.

Det har vært en flott tursommer ser jeg tilbake, med fine opplevelser på Nordkalotten, der den første turen sammen med Frank og Johnny nok er den som virkelig vil huskes. 15 dager med ryggsekk, telt og fiskestang.

Turen på Ifjordfjellet og Laksefjordvidda er virkelig noe å se tilbake på. Vi fikk et stort antall fin fisk der den største tilfalt turbloggeren. Nesten 1,6 kg stor røye fra et lite vann inne på Laksefjordvidda. En tur som aldri vil glemmes.

Tur nummer to på Nordkalotten i sommer var også virkelig flott. Den gikk sammen med Frank i hver vår kano, en rundtur på 10 dager i Vätsäri ødemarksområde i Nord-Finland.


Turen var mye preget av vind, men vi fikk likevel rundturen vi hadde planlagt. Litt fisk fikk vi også, samt at vi stiftet et hyggelig nytt bekjentskap med Ole Morten. Riktig så trivelig var det.

Etter turen i Finland fortsatte jeg alene og tok etterhvert turen ut på vakre Sørøya, vest i Finnmark. Der fikk jeg meg en liten rundtur på fem dager i gamle spor. Det var gått 26 år siden sist jeg var der.


Fra Sørøya gikk turen sørover til indre Troms, der jeg besøkte deler av Øvre Dividal nasjonalpark. En litt amputert tur ble det, men likevel utrolig flott å få sett litt nytt land. Første gangen min i det området av Norge.


Etter turen i Troms ble kursen satt sørover gjennom Sverige. Det tok 3 dager.

Siste uka før jobb, ja så fikk jeg meg også en uke på hytta på Sørlandet. Det var ikke planlagt, men kanskje akkurat hva jeg trengte. Rolige dager under tak, med litt hyttesyslerier.


Tilbake på jobb, ja så er det travle dager som ungdomsskolelærer. Så mye tur har det ikke blitt i siste halvdel av august, men noen.

Jeg fikk montert opp igjen Ally, etter Finlandsturen i sommer. Vigdarvatnet fikk besøk av turbloggeren sist helg. En vindfull opplevelse ble det.


Helt sist nå i august ble det også tur med elevene mine, klassen jeg er kontaktlærer for. En virkelig vellykket tur, både på sykkel og til fots. Den tar jeg også med her som et fint turminne fra sommeren.


I morgen lander vi i september. Det kan bli en fin turmåned det også håper jeg på. Fjorårets september regnet mye vekk mener jeg å huske. Jeg krysser fingrene for litt tørrere helger denne september. Da blir det nok fine turer.

Stay tuned!

Det ble en formiddagstur i dag i litt vekslende vær, denne første høstdagen.

Jeg tok turen til nabokommunen i dag til et vann jeg ble tipset om sist vår. Her har jeg aldri vært og prøvd fiskestanga. I dag tok jeg altså en liten tur for å sjekke, litt rekognosering.


Det ble en liten kilometer gjennom kystfuruskogen der det kun var noen hjortetråkk å følge, men de dugde de.

Store blåbær og gode tyttebær var å finne langs tråkket på vei til vannet inne i skogen.


Jeg så noen vak, og hadde et napp og to den timen jeg fisket, men ellers ikke noe.


På vei tilbake gjennom skogen fant jeg litt gul trompetkantarell, eller trompetsopp, men ikke nok til et måltid.


Det er høstlig i skogen nå, med høstfarger som så smått har begynt å vise seg.


Nå blir det nok ikke tur igjen før til torsdag. Da er vi i gang med valgfag friluftsliv på skolen jeg jobber. Jeg krysser fingrene for litt stabilt, fint høstvær framover.

I et forrykende regnvær og kulingkast fra nordvest, så tok valgfaggruppa turen til nærvannet for å prøve fiskestengene i dag.

Eirik fikk faktisk fisk på andre kastet i vindkastene fra nordvest. En feit ørret på mellom 150 og 200g fant vi ut. Enkelte andre meldte om napp, men ingen flere kom på land den korte stunden vi fisket.


Vi holdt nemlig ikke ut så veldig lenge i regnværet i dag. Flere av elevene hadde nok ikke helt kledd seg etter været som var meldt. En lærepenge kanskje for disse?

Siste del av dobbelttimen tok vi på klasserommet og snakket litt om høstturen i slutten av september.

Neste torsdag skal vi lære å bruke stormkjøkkenene våre. De blir trolig med oss til fjells i høst.

PS. På bloggen finnes mange innlegg fra lærerhverdagen min med elever på tur m.m. Klikk her for å se og  lese disse.

NB! Fredag 27.- søndag 29. september skal denne valgklassen til Løkjelsvatnhytta i Etnefjellene på tur. Det blir rimelig fullt i hyttene der oppe. Planlegger DU hyttetur i Etnefjellene, ja så vil jeg anbefale å velge en annen av de flotte hyttene til Haugesund turistforening denne helga.

En hektisk jobbuke er tilbakelagt. En stille helgetur planlagt. Ally heiv jeg på taket på bilen lørdag formiddag. Det måtte bli en kanotur denne helga.

Dette blogginnlegget skal ikke inneholde mye tekst er planen. Bildene skal få tale litt for seg selv. Lørdag formiddag så ble kursen lagt mot Liervatnet i Sveio, et av de største vannene i Sveio kommune, og en av mine favorittvann for kanotur og teltovernatting.


Etter en hektisk jobbuke med mye lyd, ja så er helga planlagt ganske så stille i "einsemda" som de sier. God bok er med og nok strøm. Noen timers lørdagsunderholdning på TV-skjermen er også planlagt. Trivelig det, utendørs ved bålet.

Sportsfiskeren i turbloggeren fikk også sitt, men ikke noe stort. Ørretene som ble fanget var ikke i størrelse som tidligere her. Ikke så farlig egentlig.

Tidlig ettermiddag lørdag er teltet oppe og leir etablert på fast sted på Liervatnet. En god medvind gjorde overfarten rimelig kjapp.

God drikke, god bok og god TV-underholdning på kvelden ved bålet gjorde sitt til at her ble alle batterier ladet før nok en jobbuke. Det blir travelt til uka også.

















Etter turen kan jeg notere meg for teltnatt nummer 45 denne tursesongen. Målet er som tidligere nevnt her på bloggen 50. Det bør være innen rekkevidde. Kanoturen denne helga var nummer 6 i rekken i år. Tipper jeg kan klare å tangere fjorårets 8 før Ally pakkes ned før vinteren.

På planen i dag, på valgfaget jeg underviser, så sto det stormkjøkkenkurs. Det er alltid en trivelig økt på valgfaget.

Vi gjør dette hver høst, slik at elevene får prøve de 5 stormkjøkkenene vi har på valgfaget i sikre omgivelser utendørs. Det er nemlig ikke mange som har kokkelert med slikt turkjøkken før.


Det gikk over all forventning som ventet, gruppene fikk en kort innføring i hvordan våre stormkjøkken settes sammen og skal brukes. Per Andreas hadde kjøpt inn kakao og kjeks. Vannet hentet vi i bekken ikke langt unna.

På tampen ble det også delt ut infoskriv om fjellturen vår om en to ukers tid. Da reiser vi alle til fjells, opp i Etnefjellene til Løkjelsvatnhytta. Stormkjøkkenene tar vi med oss da.

Planlegger du som leser dette en stille og rolig hyttetur i Etnefjellene helga 27.-29. september, ja så velger du IKKE Løkjelsvatnhytta. Der blir det fullt!

I løpet av helga meldes første høststormen innover Vestlandet og forsmaken skulle komme lørdag ettermiddag. Da ble det en tidligtur i formiddag før uværet skulle komme.

Det ble et par små timer med fiskestanga, men ikke mye kjenninger utover den som til slutt havnet i håven. En halvkilos ørret som fikk friheten tilbake.


Det var rimelig stille ved fiskevannet jeg besøkte i formiddag. Et og annet vak så jeg, og en hakkespett som lagde lyd i skogen.

Jeg satser på en tur ut også i morgen søndag, selvom det er meldt kraftig uvær og vind.

Det var kuling fra vest i dag og jeg tok derfor turen inn i en fjordarm for å finne litt le for den verste vinden.

En time halvannen holdt jeg ut før jeg gav opp. Kun en liten torsk var på sluken i det grumsete vannet. Jeg trodde kanskje det skulle bli langt bedre med uværet som herjer denne helga, fiskemessig, men neida.
Det blir en kort jobbuke kommende uke. Fra onsdag klokka 12 tar jeg langhelg. Krysser fingrene og alt annet jeg har for ok turvær. Med fri både torsdag og fredag ja så kan det bli fin tur ut av det bare været viser seg fra en god side.

Stay tuned!

El-bil er det ikke blitt på turbloggeren ennå, men en El-sykkel derimot er anskaffet. Det er blitt moro å sykle igjen!

I dag var første virkelig prøveturen med sykkelen som kom i hus sist mandag. En tomils rundtur via Førre i Tysvær ble det etter jobb i dag.


Det ble en kald fornøyelse da det halvveis begynte å bøtte ned og jeg ble fort gjennomvåt. Vanntett eller skift hadde jeg ikke med meg. Regnet gav seg ikke før jeg passerte gjennom Skåredalen.


Likevel en artig tur som jeg nok tok minst dobbelt så raskt, enn om jeg skulle brukt den  konvensjonelle sykkelen.


Egentlig var tanken å dra til fjells i dag, men det rufsete og kalde været som er meldt der gjør at jeg venter til helga i stede. Da skal det bli langt bedre sier meteorologene. Da blir det trolig siste telttur i fjellet i år.

Det var mager fiskefangst i morges på fisketuren, men håven kom likevel til nytte på vei hjem.


Langs vannet jeg fisket i morges så kom jeg over et lite felt med den gode matsoppen gul trompetsopp. Noen kaller den også for gul trompetkantarell.


Første gang jeg ble kjent med denne forvekslet jeg den med den like gode matsoppen traktkantarell. Jeg er ikke flau for nettopp den forvekslingen, for det er ganske vanlig har jeg lest.


Ferdig rensket satt jeg igjen med 261g gul trompetsopp, samt et par små piggsopp. Det blir nydelig tilbehør til middagen i dag.

Med det flotte været som var meldt for helga måtte det bli en tur opp i høstfjellet med telt og fiskestang.

Jeg kunne vært i Berlin denne langhelga med jobben, men jeg tok heller ut noen fridager til eget bruk. Kollegaene mine fløy til den tyske hovedstaden på torsdag, mens jeg nøyt noen fridager i stedet. Berlin frister lite.


Jeg hadde derfor også planlagt en langhelg i Etnefjellene, men litt usikkert vær fra onsdag til fredag gjorde om på planene. Det ble fjelltur fra fredag til søndag i stedet.

Før elleve er jeg i vei fra parkeringen der bilen blir etterlatt med kun en annen. Rimelig stille i fjellet da.


Tåka som er meldt ligger tett på vei innover og oppover. Det er helt stille og nesten ikke et vindpust.


Forbi Kattastølen skremmer jeg opp en orrhane fra et tre. Trolig er det flere inne i krattet der. Jeg hører dem "prate".


Jeg vil ha to netter oppe ved Lysevatnet er tanken. Vel oppe så finner jeg den tradisjonelle teltplassen rimelig fuktig, så jeg velger heller den alternative. Der vil jeg ligge rimelig tørt med fjellduken under teltet.


Tåka er fuktig nok den, men i det jeg setter opp teltet setter regnværet inn også. Det blir mer enn fuktig utendørs. Det er godt jeg har med godt lesestoff. To hele bøker er med. Gråværet i dag var jeg forberedt på. Det blir innevær resten av dagen.


Ikke før etter solnedgang letter tåka litt på sløret og det er mulig å være utendørs uten å kle seg vanntett.

I grunnen blir det en fin kveld, men litt småkjølig kanskje. Lørdagen meldes flott sier meteorologene.


Litt over ni kikker morgensola over fjellet og starter oppvarmingen av telt og terreng. Det er T-skjortevær!

Det er fantastisk å kunne kle seg så lett så seint i september så høyt til fjells. En herlig følelse.  Det blir en rundtur i fjellet med fiskestanga i dag.





Det blir lite fangst å skryte av. Småtassene som biter på, blir ikke fotografert. Nesten litt synd i grunnen. Likevel så kan jeg ikke være skuffet. En fjelltur i over 800 meters høyde, nesten vindstille på toppene så seint på høsten må bare nytes fisk eller ei.


Det blir slaraffenliv i leiren utover ettermiddagen. Temperaturen er over de magiske 20 og det er hett på svaberget utenfor teltet. To bøker leses ferdig før kvelden starter.


Det er T-skjortevær til etter Dagsrevyen, til sola går ned. En fantastisk flott dag i fjellet.



Etter solnedgang høres en og annen rypestegg oppe i fjellsiden. Fra andre siden av vannet har jeg hørt noen hagleskudd og et rifleskudd i ettermiddag. Der er rypejakta trolig i gang. Her i området starter den ikke før neste helg, så vidt jeg vet.


Jeg har ikke møtt et menneske så langt på turen. Trolig er jeg rimelig alene akkurat i dette området. En flott følelse i grunnen.


Jeg sovner godt til en podcast seint på kvelden. De er virkelig lyttbare de fra Kristopher Schaus "Rekommandert". Anbefales!


Jeg våkner til rypesteggen oppe i fjellsida ovenfor leiren, men sovner fort igjen. I det sola bikker fjellkanten i øst, ja da er det tid å stå opp. Dagen skal bli varmere enn i går lovet nemlig værmeldingen i går.

Nettopp av den grunn så vil jeg ha en tidlig avgang. Varmen i går ettermiddag var trykkende, og jeg ser ikke for meg å vandre med tung sekk i enda høyere temperatur. Derfor pakkes teltet i titida.


Rundt halv elleve er jeg i vei nedover igjen. Knapt en liten bris kjennes, men den slipper taket da jeg bikker kanten nedover mot Kattastølen.


Jeg møter noen turfølger på vei nedover og hører at parkeringsplassen er overfylt med biler. Sjelden så mange å se forteller en kar jeg snakker med.


Jeg både ser og hører folk i fjellet i dag og flere møter jeg på stien nedover. Det blir folksomt i fjellet denne søndagen. Flere turfølger ser jeg på stien også mot Olalia.


Joda, parkeringsplassen er rimelig full. Brusen jeg har i bilen har holdt seg kjølig siden natta. Den smaker aldeles utmerket etter en varm tur i formiddag.

Om under en uke er jeg til fjells igjen, men da litt lenger øst og med stort selskap. Da tar jeg med valgfagelevene jeg underviser opp til Løkjelsvatnhytta fra fredag 27. til søndag 29. september. Der blir det fullt! Så er du advart skulle du planlegge tur i området neste helg!